Annabellas hender knyttet seg. Innhentet det henne nå? Måtte hun igjen flykte? Hun slo hendene for kinnene og skalv. Lensmannen kom til å eskortere henne ut av bygda, eller enda verre. Om episoden på Jarlsberg hadde nådd Svelvigen, så ventet kasjotten, for hadde lensmannen noe som helst omløp i skallen, ville han forstå sammenhengen og arrestere henne prompte. Det svimlet for Annabellas øyne, hun så for seg lenker og iskalde steinvegger og moren som lo og sa noen ord om at eplet ikke falt langt fra stammen. Fanden forby om hun skulle ende sine dager i et fangehull! Da hoppet hun heller i strømmen! Det hendte at folk gjorde det, hadde Lovise sagt, eller Johanne, hun husket ikke, det gikk i surr, for Lovise var stadig innom. Selv om de ikke trengte hjelp med serveringen, kom kvinnen likevel. Johanne og Lovise hadde alltid noe å snakke om. Annabella likte den myndige kvinnen, hun smilte mer enn Johanne, og det spilte forresten ingen rolle hvem av dem som hadde sagt det om å hoppe i strømmen, for gjorde man det, var det uansett den sikre død.

– Den nye piken, hørte hun Johanne svare, – er datter til min avdøde søster.

Annabella presset de knyttede nevene mot brystet mens hun i åndeløs og nervepirrende spenning lyttet til Johannes stemme.

– Detta er så ulykksalig, skal lensmannen vite, at jeg nesten ikke makter å snakke om det.

Den dype lensmannsstemmen brummet noe som var uråd å forstå, men tonefallet lød vennlig.

– Min salige søsters hus i Eikerbygda ble flammenes rov, og …

Johannes stemme lød plaget, og Annabella gløttet nok en gang forsiktig frem. Hadde Johanne mistet søsteren sin i brann? Hvilken skrekkelig trist historie. Det var rett før Annabella selv tok til tårene, slik som Johanne, som satt der ute og snufset. Heldigvis lå lensmannens arm trøstende om skulderen hennes.

– Jeg håper på forståelse, herr lensmann, for at hu ikke har papirer, fortsatte Johanne gråtkvalt. – Alt forsvant i den meningsløse brannen.

Lensmannen så bedrøvet ut, nesten forferdet. Han gløttet litt opp i taket og litt ut av vinduet, som om han ikke riktig fikk bestemt seg for hvor han skulle se.

– Som De forstår, herr lensmann, har min søsters dødsfall gått sterkt inn på meg.

Han kremtet. – Ja, det er forståelig.

– Det er så skrekkelig meningsløst når sånt skjer.

Johanne smilte mellom tårene, noe som fikk herr Fron til å se merkbart lettet ut.

– Men heldigvis har jeg Annabella. Hu er sin døde mor opp ad dage og et vitnesbyrd om min salige søsters sjel.

Annabella måpte. Hennes mor var da ikke død, i alle fall ikke som hun visste, og hvor hadde Johanne det egentlig fra at de var i slekt? Annabella stirret tenkende ut i luften, så forsto hun det.

Til toppen