– Jeg heter Olli, sa gutten. – Jeg har blitt bedt om å vise deg rundt her på gården. Vi har en time på oss før vi må være tilbake i skolestua. Kommer vi for sent, får vi smake spanskrøret.

Håkon skuttet seg. Det lød ikke særlig fristende.

– Hvor lenge har du vært her? spurte Håkon da de var kommet ut på gårdsplassen. Gutten var rødhåret, og ansiktet var mer rødt enn solbrunt. Han antok at han hadde en type hud som ikke tålte sol så godt. For han hadde en følelse av at guttene på dette hjemmet tilbrakte ganske mange timer utendørs. Han kunne se træler på guttens hender.

– Jeg har vært her siden jeg var fem år. Jeg fyller tretten neste uke.

– Har du vært her så lenge? Håkon var sjokkert. Gikk det virkelig an å bo på et slikt sted i så mange år? Hvordan overlevde man?

– Ja. Moren min ble syk, og faren min klarte ikke å ta hånd om meg, så da var det dette som ble min skjebne. Hva med deg? Olli stirret nysgjerrig på Håkon.

Håkon skulle til å fortelle sannheten, men holdt inne. For hva skulle han egentlig si? At han var oppvokst på et fantastisk sted, men at stefaren gjorde det han kunne for å ødelegge tilværelsen hans? At han hadde en mor som var blitt arrestert, og en bestefar som hadde gjort flere dumme ting? Brystet trakk seg sammen da han tenkte på bestefaren, som ikke var mer. Han hadde tross alt vært glad i ham. Det var vanskelig å dele alt dette om familien til noen, det ble liksom for mye. Det ville komme så mange spørsmål som han ikke visste hvordan han skulle svare på.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg er her, sa Håkon bare. – Men stefaren min hater meg, så det har nok med det å gjøre.

– Ja, det er flere av guttene som har det sånn. Men bestyrer Bakke er verre enn de fleste.

Håkon kjente kulden sildre nedover ryggraden.

Til toppen