Charlotta satt med bøyd hode da farfaren, herr Bøchmann, viste seg i døråpningen ut til hagen. Hun så bare de svarte, spisse skoene som var så blanke at man kunne speile seg i dem. Han sto bredbeint og myndig. «Herr Bøchmann, er De på disse kanter?» lød det kvitrende fra Bertine. «Jeg bør vel se til min sønnedatter, men jeg har også forretninger å ta meg av her i byen.» «Alt er vel med Charlotta. Jeg tror hun trives utmerket her hos oss. Gjør du ikke?» Bertine smilte søtt, og Charlotta skyndte seg å nikke bekreftende. Hun ville ikke såre morens venninne, men aller helst ville hun ha vært hos tante Henrikke. «Godt,» svarte farfaren i en brysk tone. «Vær så god å sitt ned, herr Bøchmann, så kommer husholdersken med forfriskninger. Vil De ha kaffe, eller kanskje en kopp te?» «Jeg tar en konjakk.» Farfaren satte seg ned på en hagestol mens han så på Charlotta med et studerende blikk. «Jeg skal snart i et forretningsmøte, og har ikke tid til å sitte lenge. Jeg ville bare høre om De hadde tenkt mer på saken. Vi bør vel formalisere planene.» Charlotta ble straks på vakt. Nå så hun opp. Hvilken sak var dette? Og hvilke planer? Hadde farfaren tenkt å inngå forretninger med Bertine? Hun så ikke helt for seg at han var interessert i kjolebutikker. Men det var penger å tjene på utleiegårder i Kristiania, visste hun. Hun så fra farfarens bestemte ansiktsuttrykk til Bertine, og ble enda mer urolig. Bertine så smånervøs ut. «Jeg har ikke diskutert dette videre med min sønn. Og han reiser til Tyskland om to uker.» Nå ble Charlotta nysgjerrig. Jaså, så Andreas får reise til Tyskland likevel … eller har Bertine tenkt å tvinge meg med på turen? «Tyskland? Hva har Deres sønn der å bestille?» «Det er ren fornøyelse. Han har en venn i kunstnermiljøet som skal søke seg inn på kunstakademiet i ... ja, var det ikke Düsseldorf?» Hun så spørrende på Charlotta. «Jo, det ligger i Düsseldorf,» bekreftet hun med lav stemme. «Er Deres sønn her nå?» «Nei, han er ute og rir.» Husholdersken kom inn med et glass og en karaffel med konjakk. Farfaren grep glasset og tømte det før han skjenket i på nytt. «Vi bør ikke vente med dette. Jo fortere, jo bedre. Det er en stor fordel at det kommer en notis i lokalavisen i Lunderskog om forbindelsen.» Charlotta kjente frysninger oppetter ryggen mens hårene reiste seg på armene. Hun fikk en lei følelse av at dette gjaldt henne, og ikke uinteressante forretninger.

Til toppen