«Odyssevs» hadde passert seilbåten med det norske flagget, nå lå den rett bak den store fergen. Julie slapp taket i rekka og løp bakover til hun kom til akterdekket. Noen unge gutter hadde samlet seg og sto og hang ved rekka, men Julie brydde seg ikke om dem. Hun måtte prøve å få et glimt til av mannen som sto ved roret, foran det norske flagget. Hun trengte seg mellom dem og rakk så vidt å få et glimt av ansiktet til mannen én gang til idet seilbåten endret kurs og la seg over på siden. Mannen så opp mot fergen, som raget langt høyere over havflaten enn seilbåten. Julie klarte ikke å holde tilbake utropet da det presset seg vei opp gjennom strupen: – Janik!
Hun måtte ha ropt høyt, for guttene som sto rundt henne, rygget tilbake og så irritert på henne. Men lyden av navnet nådde nok ikke frem til mannen det var adressert til. For Julie virket det som det bare blåste bort med vinden og blandet seg med motorlarmen fra fergen og sjøsprøyten rundt de to skrogene. Han kunne umulig ha hørt ropet hennes. Likevel prøvde hun på nytt mens hun lente seg over rekka og viftet med begge hendene for at han skulle se henne.
– Janik!
Men nå hadde fergen kommet langt foran seilbåten, som dessuten hadde lagt om kursen, slik at seilet skjulte både roret og mannen bak det. Altfor raskt ble avstanden mellom dem større og større. Snart var seilbåten bare en konturløs, hvit prikk i det fjerne.
Janik ... Julie var lamslått. Det måtte være Janik, kjæresten som ikke ville være kjæreste med henne da de var på Svalbard. Det kunne ikke være andre enn ham. Mannen som ikke ville binde seg til henne fordi han hadde en annen kjæreste og skulle bli far, og som hun hadde forelsket seg blindt i. Mannen som hadde skutt mot en isbjørn for å redde livet hennes, og så hadde kulen truffet henne ...
Minnene om tiden på Svalbard kom veltende over henne som et ukontrollert snøras. Med blikket hengende ved seilbåten, som nå bare var en hvit prikk i det fjerne, husket hun hvordan de hadde stått sammen utenfor bussen da han kom fra skiftet i gruva, svart og skitten. Da hun sa hva hun het, hadde han foreslått at han skulle være hennes Romeo.
Julie smilte ved minnet. Så forelsket hun hadde klart å bli i ham i løpet av den korte tiden hun bodde der. Hun hadde gitt seg hen til ham. Han var hennes første. Men det hadde ødelagt alt. Etter det ble ingenting som før. Da han fortalte at han holdt igjen følelsene sine for henne fordi han hadde en kjæreste i Tromsø, hadde hun blitt så skuffet og sint fordi han hadde ført henne bak lyset, at hun ikke orket å bo der og se alt som minnet om ham hver dag. Han hadde reist ned før henne. Til kjæresten sin.
Men jeg har ikke sluttet å elske ham, tenkte hun og kjente hvordan noe vemodig og sårt hogg til i hjerteroten. Hun hadde gjort alt for å glemme ham etter at hun kom tilbake til Nesodden, og hun mente selv at hun hadde klart det. Livet i London, de unge mennene hun møtte der, Jimmy, som skulle bli flyver ... Og til slutt Tonio ... Det hadde skjedd så mye nytt, så mange nye mennesker og steder, at savnet og lengselen etter Janik etter hvert hadde bleknet og blitt borte. Men nå sa den heftige hjertebanken, som fremdeles herjet i kroppen, at han ikke var glemt. Minnet om ham var plutselig så levende at det gjorde vondt.

Til toppen