– Hva gjør vi nå, Olette? Det var sjelden Sørine ba tjenestekona om hjelp, men nå var hun desperat. Faren hadde flyktet rasende ut av døren etter å ha fått vite av Inga Karoline at hustruen hans hadde en datter hun hadde satt bort. Iselin hadde ikke fortalt at hun hadde et barn til. Hun hadde ikke nevnt med ett ord at det var til henne hun reiste på sine månedlige besøk, men det verste for faren var nok at hun hadde gitt bort datteren frivillig. Det var det som hadde gjort ham så oppbrakt. – Jeg vet ikke, svarte Olette fortvilet. – Jeg vet ikke hva han sjøl foretrekker i en slik stund, men jeg skulle ønske han slapp å være alene. Svaret sendte frysninger nedover ryggen på Sørine. – Jeg er enig i at far behøver noen å prate med, men han er antagelig lite snakkesalig nå. – Det vet vi ikke før vi har prøvd, nærmest avbrøt Olette. – Jeg også synes han bør vite at han har noen hos seg – noen som føler den smerten han bærer på, mumlet Sørine, og brått gikk det opp for henne hva Olette mente: – Mener du at det er jeg som burde …? – Det er du som står ham nærmest, nikket Olette, – tross alt … – Hva med Olai? spurte Sørine i et håp om å slippe unna. Hun ville støtte faren, men hele saken var vond og vanskelig. Tenk om han konfronterte henne med mistanken hennes om at Iselin hadde en elsker? Vel, om det hadde vist seg å stemme, ville det vært smertefullt for ham, men hun trodde faren ville være dypere og inderligere skuffet over at en mor kunne få seg til å sette vekk sitt eget barn. – Olai? gjentok Olette bestyrtet. – Mangt kan sies om den snille ektemannen min, men han er ikke noe glad i å snakke med folk som har problemer! Nei, gå ut til faren din, du; jo før, desto bedre. Sørine gjorde som hun ble rådet til, men stanset i gangen da hun hørte en jamrende lyd fra Inga Karoline. Hun gikk noen skritt tilbake og så avventende på gjesten. – Har jeg rotet i grums jeg ikke burde rørt i? Inga Karoline hadde gråt i stemmen. – Ja. Det korte svaret fra Olette var brutalt ærlig. – Har jeg gjort herr Solhaug ulykkelig? – Ja, det også. – Å, jeg ante ikke at han ville bli så forferdet over Iselins fortid! Jeg mente bare å avkrefte at søsteren min har en elsker. – Det var uansett uklokt av Dem å utlevere Deres søsters hemmelighet på den måten, men det oppgjøret får De ta med henne når hun er tilbake. Nå er det han sjøl det gjelder. Olette var nådeløs i svaret sitt, men Sørine visste at det var slik hun kunne reagere om noen trådte hennes kjære for nær. Sørine kippet på seg skoene. Hun kunne ikke la faren være alene etter sjokkavsløringen, samtidig gruet hun for å være på tomannshånd med ham. Ville han avfeie henne? Skrike til henne at han ikke ville ha noen medlidenhet? Tidligere ville han aldri ha funnet på å gjøre noe slikt, men det var før han giftet seg på nytt. – Fortell Inga Karoline om Kristian, oppfordret Sørine og sendte tjenestekona et talende blikk. – Få henne til å forstå fars reaksjon. – Vil du at jeg skal gjøre det? Hva med …? Olette sendte et stjålent øyekast i retning Petra. – Jeg har allerede fortalt Petra om broren min. – Å? Sørine smilte bittersøtt og forsvant ut. Faren kunne ikke vente lenger.

Til toppen