«Så vakker du er!» Faren så på henne med tårer i øynene, samtidig som han plantet en hånd på hver av skuldrene hennes. «Tenk at disse månedene alt er over. Hvis det itte var for at han Johan er slik en kjernekar, skulle je forlangt at dere venta tel neste år. Det har vøri som en drøm å endelig ha deg heme på gard’n, Lovise.»
Nå fikk Lovise tårer i øynene også. «Det har vøri som en drøm å bo her òg.»
«Det er jammen godt det itte er så langt tel Nergår’n. Je håper dere vil ta imot en gammal far når han kommer på visitt.»
«Du er itte gammal,» forsikret Lovise. «Og du er vælkømmin så ofte du vil. Dessuten vil je komme hit òg, hver gong je har anledning.»
Et mildt smil bredte seg i ansiktet hans. «Bare du itte glømmer mann’ din så.»
Lovise så forskrekket på ham. «Glømmer mann’ min? Hva mener du med det?»
Farens ansikt ble straks mer alvorlig. «Hvis je får gi deg ett råd på vegen, Lovise, så er det at du alltid skar sette Johan fyst. Det je ser i aua hass når han ser på deg …» Han ristet sakte på hodet. «Det er en sjeldenhet, og det skar du ta godt vare på.»
Noe tungt falt rett ned i magen på Lovise, og av en eller annen grunn fikk hun trang til å forsvare seg. «Men det er da klart je setter Johan fyst! Vi skar jo gifte oss.»
«Godt.» Faren smilte igjen. «Det var bare det je ville si.»
Lovise trakk pusten for å komme med enda en forsikring om følelsene sine for Johan, men så lød det fottrinn på trammen, og deretter banket det på døren bak dem.
«Han føler visst itte at han kan gå rett inn i dag,» sa faren. «Vil du åpne sjøl?»
Lovise nikket og gikk mot døren. Hun visste ikke helt hvorfor, men hjertet begynte å slå fortere selv om hun visste at det bare var Johan som befant seg på andre siden av døren.
Skjønt, det lignet ikke helt på Johan, så hun da hun åpnet. Han hadde blankpussede sko og helt ny dress. Buksen, jakken og vesten var svart, mens skjorten og sløyfen i halsen var kritthvite. Og på hendene … Hun glodde. På hendene hadde han akkurat like kritthvite hansker. Til sin forferdelse kjente Lovise at hun ble lattermild. Selv hadde hun også hvite hansker, men hun hadde ikke fått seg til å ta dem på riktig ennå.
Johan sa ingenting. Han sto bare rett opp og ned mens han stirret og svelget, stirret og svelget. Lovise bet seg i tungen. Hun kunne ikke si noe, hun heller, for da kom hun bare til å buse ut i latter!

Til toppen