Marna var så spent da hun gikk opp trappen til pensjonatet at hun skalv i bena. Det var så vidt hun kom seg inn den åpne døren. Hun så rundt seg. Det satt flere gjester i spisesalen. En ung mann sto bak disken, ellers var det ganske stille der.
Hun gikk bort til mannen bak disken og spurte etter Olav Abrahamsen. Hun fikk et overrasket blikk tilbake.
«Han er opptatt i et møte nå. Vil De kanskje legge igjen en beskjed?» spurte han høflig.
Marna bet seg i underleppen. «Jeg skulle helst ha snakket med ham personlig. Vet De hvor lenge møtet varer?»
«Nei, dessverre, men De kan sitte og vente litt om De ønsker det,» sa mannen. Hun syntes han hadde et pussig oppsyn med den store barten og de smale øynene. 
«Ja, takk.» Hun gikk og satte seg i en dyprød sofa. Hun så ned på kjolen sin som var av bomull. Gulfargen var dyp og passet godt til hårfargen hennes. Hun syntes selv hun så ut som en fin frue og kjente seg fornøyd.
Hun ble sittende og trippe og så på folk som kom og gikk. Da hun hadde ventet nesten en time, reiste hun seg og gikk bort til mannen bak disken igjen.
«Tar det en hel dag dette møtet? Nå har jeg ventet i en time,» sa hun.
«Jeg vet som sagt ikke hvor lang tid det tar. Om De har dårlig tid kan De forsøke å komme tilbake i morgen.»
«Nei, det er i dag jeg må snakke med ham. Da får jeg heller vente litt til.»
Han nikket og ble opptatt med en annen gjest.
Marna satte seg igjen og kjente at hun ble irritert. Det var typisk henne å ha slik uflaks. Hvorfor var han i møte akkurat i dag?
Etter å ha sittet en stund til kom han endelig ut av en dør like ved siden av skranken. Synet tok nesten pusten fra henne. Det mørke håret og de brune øynene. Han var flott og høyreist i den svarte dressen. Akkurat slik hun husket ham. Det kilte sånn i magen at hun måtte legge bånd på seg for ikke å løpe bort til ham.
Hun reiste seg og gikk sakte mot ham, og først da så han henne. Han bare stirret på henne helt til hun sa hallo. Da var det som om han våknet og det ble liv i øynene og ansiktet hans. 
«Marna! Endelig har du kommet hjem,» sa han glad. Han var så overveldet av følelser at han måtte vende blikket en annen vei, ble tilsynelatende opptatt med en kvinne som sto borte ved disken. 
Mer skulle ikke til før Marna kjente sjalusien brenne. «Olav, vil du heller se på den damen der borte enn på meg? Jeg trodde du hadde kommet hit for min del. Har jeg tatt feil? Du forstår, jeg prøvde å oppsøke deg hjemme i byen. Da traff jeg tilfeldigvis din far, og han fortalte meg at du hadde nektet å gifte deg og å bli reder og hadde kjøpt et pensjonat her i stedet. Da reiste jeg hjem så fort jeg kunne, men du virker ikke glad over å se meg.» Hun var nesten på gråten. 
«Nei, Marna, du misforstår,» sa han og var så glad at han måtte le. «Det er så overveldende å endelig få se deg at jeg bare måtte se bort for å fatte meg litt. Du aner ikke hvor jeg har lengtet etter at du skulle komme hit. Hvordan kan du tro noe annet når du vet hva jeg har takket nei til for å være her?»
Marna skjønte at reaksjonen hennes var overilet, og gleden begynte å strømme gjennom henne. Da kanskje drømmen hennes skulle gå i oppfyllelse likevel. «Å, nå ble jeg så lykkelig, Olav. Men du, jeg har noe å fortelle deg, men ikke her blant alle folkene ...»

Til toppen