Enerhaugen, vinteren 1888

Solveig satte ned den tunge reisevesken og banket på døren enda en gang. Huseieren hadde sagt mandag, hadde han ikke? tenkte hun urolig. «Hallo, er det noen hjemme?» ropte hun, og hørte selv den desperate klangen som hadde sneket seg inn i stemmen hennes.
«Jeg fryser, mor!» klynket det sårt ved siden av henne.
«Vi kommer nok straks inn, jenta mi.» Solveig ga datteren et trygt smil, selv om bekymringen murret i mellomgulvet. «Er vi heldige, får vi noe varmt å drikke også. I mellomtiden må du stampe med føttene, så du ikke får neglesprett. Du husker vel hvor vondt det er, Kjerstina?»
Husverten kan da ikke ha glemt avtalen vår? fløy det isende gjennom henne. Hvor skulle de da gjøre av seg? Treåringen ved siden av henne var segneferdig, det merket hun, og snøværet ble stadig tettere. De kjente ingen, hverken her eller nede i den store, skitne byen. Ikke kunne de reise tilbake dit de kom fra, heller. Den døren var lukket for alltid.
Hun nappet av seg votten og banket på med bare knoker til huden sprakk. «I Herrens navn, lukk opp før vi fryser i hjel! Jeg har et småbarn med meg!»
Et knirk lød innefra. Solveig ble fylt av nytt håp. Så var det folk hjemme likevel?
«Fru Lillås?» En svær, ustelt kar fylte den lave døråpningen.
«Ja, det er meg,» hikstet hun, svimmel av lettelse.
«Jeg trudde dere hadde ombestemt dere.»
«Nei, slett ikke.» Solveig skjøv Kjerstina raskt over dørstokken, redd for at han skulle stenge døren igjen. Nå trengte de varme i kroppen, ellers ville de bli syke.
«Toget vårt ble så forsinket,» sa hun fort, «og vi har gått hele veien fra stasjonen. Det var bare så vidt vesla orket det.»
Hun sperret opp øynene. Rommet de sto i, var knøttlite, iskaldt og utrivelig. Et bord og to stoler var plassert ved vinduet. En svartovn. En slagbenk. Stort annet fantes ikke. Hjertet sank i henne. Så inderlig gjerne hun skulle ha byttet dette mot det store, lune kjøkkenet hjemme hos foreldrene! «Har De ikke engang fyr på ovnen?» glapp det ut av henne.
«Fyr?» Husverten klødde seg raspende i skjegget. «D’er varmt nok på kvisten.»
«Skal vi bo ovenpå?» Hun kastet et forhåpningsfullt blikk mot lemmen i taket. Kanskje var det hyggeligere der oppe?
«Tja.» Et lystent glimt tentes i de små, rødkantede øynene. «Hvis frua har løst tel å dele seng med meg, så.»
Solveig fór sammen. «Nei, selvsagt ikke! Og snakk ikke slik med et barn til stede!»
Han senket blikket og glodde utilslørt på kulen på magen hennes. «Du se’kke akkurat uskyldsrein ut, tel enke å væra. Har’n nettopp daua, mann’ din?»
«Jeg fryser, mor,» klynket Kjerstina på nytt, og klamret seg til skjørtene hennes.
«Har De i det minste litt ved så jeg får gjort opp ild – Ingvald, var det ikke?» Solveig bet tennene sammen. Helst ville hun ha snudd og gått ut i snøværet igjen, men det kunne hun ikke, for veslas skyld. Hun presset hånden mot livet da noe sparket mot innsiden av mageskinnet. Håpløsheten kom i hete kast. Måtte hun virkelig føde det farløse barnet sitt i denne kalde, fattigslige stuen?
«Vedskjulet er rett utafor, ved sia ta do’n,» brummet Ingvald mutt, og la de fete armene over kors.
«Men fra i morra får dere skaffe dere brensel sjæl. Det er’kke parrafin med i husleia, heller, så det blir ekstra å betale for skvetten som er igjen på lampa.»
«De skal få pengene Deres, vær De trygg,» sa Solveig skarpt, men hun følte seg slett ikke like høy i hatten som hun lød.
«Jeg håper at frua har ærlig arbe’?» Ingvald plirte mistenksomt mot henne. «Jeg vi’kke ha no’ ta at det kommer mannfolk rekendes for å …»
«Jeg er syerske,» avbrøt Solveig ham før han rakk å komme med enda en fornærmelse. Det var løgn, men hun hadde da sydd noen småplagg. Og gardiner til leiligheten de bodde i da mannen hennes levde.
Husverten sugde seg høylytt i tennene. «Å har’u maskin’ din hen ’a?»
«Jeg fikk lov til å sette den igjen på stasjonen til i morgen.» Hun så ham fast inn i øynene. «Det ble nok å bære på likevel.»
«Ja, da så.» Ingvald stakk neven i lommen og rotet rundt. «Her er nøkla, og på lørda’n vil jeg ha den første leia.» Han holdt det vesle knippet i været og klirret med det før han la det i hånden hennes. «Og da mener jeg pressis.»

Til toppen