Barna ble stående en halvtime utenfor og vente, til kvinnen plutselig kom ut igjen. Hun så seg om, der hun sto på trappen til kafeen, før hun begynte å gå.

– Kom, så følger vi etter, sa Fiona.

Håkon og Anni så på hverandre. Han så det usikre blikket hennes. Hun hadde nok friskt i minne hva som skjedde sist de var ute på eventyr.

– Det er kanskje ikke noen god idé, sa Håkon nølende.

– Hva? Det er verdens beste idé, sa Fiona. – Tenk hva vi kan finne ut som politiet ikke har funnet ut! De famler jo i blinde, var det ikke det bestemor sa?

– Jo. Håkon festet på nytt blikket i Anni. – Jeg er enig i at det er lurt å finne ut hvem hun er, men det er nok best om vi ikke alle gjør det. La meg følge etter, jeg som er eldst, det er det tryggeste.

– Nei, jeg vil også være med på spenningen! innvendte Fiona. – Men se, nå går hun, vi må følge etter med det samme, ellers forsvinner hun jo bare. Skynd dere, da!

Håkon så at kvinnen var på vei over torget. Det brune, vide skjørtet flagret rundt beina hennes, og det så ut som hun hadde det travelt.

Anni svelget. – La oss gjøre det! Øynene var store og oppspilte.

– Er du sikker? spurte Håkon.

– Ja, helt sikker. Hun nikket.

– Men da må vi holde oss på avstand. Hun vet jo hvem vi er, og vi ønsker jo ikke å bli avslørt heller.

– Hun vet ikke hvem jeg er, sa Fiona.

– Nei, men aldri i livet om jeg slipper deg av gårde alene. Det skulle ha tatt seg ut!

– Hvorfor det? Fiona satte blikket i ham, uredd. Men han visste jo godt at hun innerst inne slett ikke var så uredd. Da det begynte å brenne i atelieret, hadde hun fått panikk og løpt fra dem uten å tenke.

– Fordi jeg har en følelse av at det kan være skummelt.

Til toppen