Bestemoren forstår endelig at det ikke er bra for Andrine å bli værende hos ektemannen, Nikolas. Andrine reiser derfor til slektninger, og håpet om at Isak og hun kan forenes en dag, tennes igjen. På det nye stedet venter dog en fristelse. Maja er trolovet med Ingar og er i ferd med å bli glad i ham, selv om hun aner at hun aldri kan elske ham som Aleksander. Eller kan hun det med tiden? Stina blir presset av faren som plutselig har kommet tilbake, og da hun er i ferd med å føde sitt etterlengtede barn, forsvinner Mathias´ gale bror, Espen.
Begge lente seg over rekkverket, og hun var ikke forberedt da han la en arm om skulderen hennes. «Ikke gjør det,» ba hun og følte seg med ett mer skjerpet. Hva holdt hun på med?
UTDRAG FRA BOKEN:
Maja gikk sakte opp trappen og lukket seg inn. Hun fant faren i stuen med Bibelen i fanget. Ansiktet var lukket og han så ikke opp da hun satte seg foran ham.
«Far? Ikke vær så sint på meg. Jeg ber deg,» sa hun.
«Jeg er ikke sint, bare oppgitt. Er det slik at du fortsatt går rundt og tenker på Aleksander?» Han gløttet opp et øyeblikk, før han igjen vendte blikket ned.
Hun nølte litt, så nikket hun. «Ja, jeg tenker på ham, selv om jeg vet at han ikke er mannen for meg. Men ofte er det slik at hjertet … ja, det lytter ikke alltid til forstanden. Jeg elsker ham, far, og jeg tenker på ham hver dag. Jeg kan ikke noe for det.»
«Herregud, Maja. Du må glemme ham! Du kan ikke lengte etter en annen når du er blitt en gift kvinne. Da blir livet vanskelig for deg.»
«Jeg vet det, men jeg makter ikke … Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å glemme ham.»
Faren sukket og la hånden tungt på Bibelen. «Du får be Vårherre om styrke. Nå er denne samtalen over. Jeg vil sitte alene og lese litt. Jeg trenger denne stunden for meg selv,» sa han.
«Hva tenker du på når du leser? Tenker du på mor?»
Han bøyde seg frem. «Ja, det gjør jeg ofte. Det går ikke en dag uten at hun er i hjertet og tankene mine.»
«Da forstår du vel også hvordan jeg har det.»
Han rynket pannen og nikket. «Ja, jeg gjør vel det. Men jeg kjenner meg også trygg på at Ingar er en snill mann som vil kunne gi deg et godt liv. Vi har talt om dette hver dag. Jeg tror sågar at du kan lære å elske ham med tiden.»
Maja tidde, og han åpnet boken og begynte å lese. Der var ikke mer å få ut av ham. Han var igjen i sin egen verden. Den verdenen som ingen andre slapp inn i.
Hun gikk fra ham og opp på kammerset. Der kippet hun av seg skoene, tok av seg kjolen og helte vann i vaskefatet. Så vasket hun ansiktet og kroppen. Mens hun holdt på med det, hørte hun rop på tunet.
Hun trippet bort til vinduet, stilte seg bak gardinen og så ut. Det var to drenger som løp frem og tilbake. De veivet med armene og så livredde ut. I neste øyeblikk kom faren springende ut, og sammen løp de bort til skogbrynet. Den yngste drengen hentet børsa og for etter dem.
Maja ble så nysgjerrig at hun skyndte seg å ta på seg en ren kjole og sprang ut. Hun fortsatte over jordet og bort til skogbrynet, hvor guttene sto stille og skuet innover skogen. Hun så faren der også, og gikk bort til ham. «Er det skjedd noe?» spurte hun.
«Ja, eller vi vet det ikke sikkert. Men guttene hørte et forferdelig skrik der inne, som om et menneske var i ytterste nød. To av drengene har sprunget innover der med våpen. Det kan ha vært noen som ble overfalt av bjørn eller ulv.»
Maja grøsset. «Burde ikke alle løpe innover og se?» spurte hun.
«Vi var på vei til å dele oss da du kom. Men gå tilbake til huset, nå. En kvinne har ikke noe her å gjøre.»
«Far, da, hvorfor sier du det? Jeg har da alltid fått lov til å bli med deg når det har hendt noe. Du kan ikke stenge meg ute nå,» sa hun.
«Jo, det kan jeg. Nå skal du giftes – hva tror du din tilkommende ektemann ville si hvis han fikk høre at du løp rundt i skogen med din far på jakt etter rovdyr? Det vil ikke ta seg ut.”
Maja brydde seg ikke om slikt. Hun elsket skogen og villskapen der inne. Faren kunne ikke stanse eventyrlysten i henne, og det kunne heller ikke Ingar Bertelsson. «Jeg blir med enten du vil eller ikke, far. Du kan ikke mene at jeg skal forandre meg over natten,» sa hun, og endelig fikk hun medhold.
«Da får du bli med, men du lover å holde deg like bak meg.»
«Ja, far. Det lover jeg,» svarte hun, men hun var ikke så sikker på om hun klarte å holde ord.
De sprang innover skogen etter at de hadde hentet børsa. Hun holdt seg bak faren et godt stykke. Så løp hun fra ham, og hun måtte smile da hun hørte en saftig ed bak seg.
Endelig følte hun seg fri. Hun skulle benytte hvert sekund av den friheten.
**
Da de kom til et elveleie, stanset hun. Elven rant stri foran henne, og hun stirret på sandbunnen. Langt borte hørte hun stemmer.
Faren kom andpusten opp til henne. «Du løp fra meg! Hva sa jeg om det, Maja?»
«Ja, jeg vet det, men jeg klarte ikke å la være,» sa hun. «Unnskyld.»
Han så misbilligende på henne. «Hvorfor har du ikke satt opp håret ditt? Du ser ut som en hulder. Du som skal være en anstendig kvinne ... Hvordan skal dette gå?» sa han fortvilet.
«Det går så bra, så, far. Jeg er meg, og det vet du.»
«Nå ja. Ja vel. Det er visst ikke så enkelt å forandre deg, men …» Han tidde da stemmene ble høyere.
«Vi løper bort dit,» sa hun.
«Nei, guttene får ordne opp.»
Maja hørte ikke på ham. Hun sprang over mosedekket og videre inn på en sti. Hun bråstanset da hun så drengene stå i ring rundt noe som lignet en menneskekropp. Så nærmet hun seg sakte, mens hun stirret på det som lå der. Da hun oppdaget hvem det var, slo hun hånden for munnen og kvalte et skrik.