Forbudte kjærtegn (Heftet)

Serie: Årringer 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202430610
Kategori: Romanserier
Omtale Forbudte kjærtegn

Silja tenker på pengene faren har gjemt unna, og søker råd hos Henrikke. Da Sixten kommer på overraskende besøk, får hun enda en grunn til å lete etter farens formue.
Silja blir rystet over Engebreths frieri og avslår, men etter hvert forstår hun at et ekteskap med baronens sønn kan være redningen for alle.

Hun kjente at det begynte å gå rundt for henne. Før beina sviktet, kom hun endelig til fornuft og rev seg løs fra ham. «Engebreth!» gispet hun. Hun vaklet bakover, løftet hånden og berørte leppene, og så på ham med et anklagende, spørrende blikk.

Til toppen

Andre utgaver

Forbudte kjærtegn
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Om Silja hadde hatt tekoppen i hånden, ville hun ha mistet den i gulvet og det skjøre porselenet ville ha gått i tusen knas. Men den sto stødig på skålen, med blått engelsk mønster og gullkant, og hun hadde hendene i fanget. Inni seg følte hun seg langt fra stødig. Det var som om stillheten i den vakre vinterstuen tok kvelertak på henne, hun klarte ikke å få frem et ord.
 Engebreth Bøchmann satt tilbakelent på den vårgrønne sjeselongen med spent ansikt og ventet på svar. Dette skulle være en situasjon fylt av sterke følelser, men var det egentlig et frieri? Det var langt fra den måten Sixten hadde gjort det på, stående på kne med roser i hendene og bønn i blikket. Dette var annerledes og svært overraskende, det var det siste hun hadde ventet seg. For frieriet kom ikke som et spørsmål, men mer som et forslag, kastet ut i det blå, som om han foreslo en søndagsutflukt. Eller av fornuftige årsaker, et såkalt fornuftsekteskap for å redde meg fra gapestokken. Tankene skjøt gjennom hodet hennes, selv om hun var så paff at hun ikke helt visste om hun tenkte klart. Gifte seg med Engebreth?
Hun satt stiv som en staur og hadde aldri følt seg så beklemt og ille til mote noen gang. Vanligvis pleide Engebreth å være den som var stiv og utilpass, spesielt når hans far var innen rekkevidde, men nå var han annerledes. Konjakken må ha gått til hodet på ham, tenkte hun.
 Etter de første kaotiske følelsene som raste gjennom henne, kom sinnet og hun klarte endelig å åpne munnen. «Driver De gjøn med meg?» spurte hun i en anstrengt tone.
 Engebreth smilte, grep glasset og reiste seg. Deretter gikk han bort til glasskapet og skjenket seg en ny konjakk.
 «Tror De det, frøken Olafsen, at jeg skjemter med noe så alvorlig som ekteskap?» spurte han etter at han satte seg tilbakelent på sjeselongen igjen. Glasset ble dreid rundt i hendene, hvite, slanke pianohender. Det var ikke antydning til rifter, sår eller træler. Han hadde sikkert aldri fått en flis i fingrene.
 «Jeg … jeg vet ikke hva jeg skal tro,» stotret hun.
 «De ser ikke det minste glad ut, tvert imot, og jeg beklager at dette kanskje kom litt brått på. De hadde vel ikke ventet et slikt spørsmål fra denne kanten, siden jeg er en Bøchmann.»
 Silja fikk en følelse av at fru Bøchmann sto utenfor døren og lyttet. Hun reiste seg, selv om hun følte seg svimmel og ør. «Unnskyld meg, men jeg tror det er på tide at jeg drar hjem.»
 Engebreth var straks på pletten. «Vær så snill, vent litt. Jeg tror ikke De helt har forstått hva jeg har spurt om.»
 Silja ble stående. «De har ikke spurt om noe som helst, herr Bøchmann. De har kastet ut et … forslag … en tanke … en vill, utenkelig tanke om ekteskap mellom Dem og meg.»
 Endelig dukket det opp et svakt smil i den ene munnviken, men blikket var følelsesløst. «Da beklager jeg at jeg er så lite ridderlig av meg, og at jeg ikke frir på tradisjonelt vis.»
 Silja så på ham. «De mener altså alvor? Eller er dette et av Deres mors påfunn?
 «Sitt ned, frøken Olafsen. Vil De ha et lite glass konjakk … eller kanskje et glass vin? Det ser ut til at De trenger noe å styrke Dem på.»
 «Nei takk,» svarte hun avvisende, men satte seg lydig, rett og slett fordi hun kjente svimmelheten ta overhånd. Hun sendte tekoppen et langt blikk, men den var tom, og han tok ikke hintet. Han satte seg og virket svært avslappet og rolig, konjakken gjorde sin virkning på ham.
«Jeg skal ikke legge skjul på at det var min mors forslag. Hun har alltid likt Dem, og dere har kommet godt overens. Mor ble svært rystet over Deres uheldige situasjon …»
Blikket sveipet hurtig over hennes smale liv, og hun kjente seg ille berørt og flau. Hun skulle til å reise seg igjen, men ble beordret ned på stolen igjen av en bestemt, men fattet Engebreth.
 «Vær så snill og hold ut en liten stund til med meg, frøken Olafsen. Jeg er ikke ferdig riktig ennå.»
 Silja ville helst gå. Hun følte seg provosert og på en måte latterliggjort. Hun var fremdeles ikke sikker på om dette frieriet var ærlig ment. Og forsto ikke hvorfor det kom.
«Så dette ekteskapstilbudet kommer altså ikke fra Dem personlig, men fra Deres mor? Er det slik å forstå at De etterkommer alle Deres foreldres ønsker, det minste lille vink?» Hun hørte selv hvor sarkastisk hun lød, men hun klarte ikke å la være.
 Han kremtet og satte fra seg konjakkglasset på det blankpolerte salongbordet. «Vel … ikke alle vink, må jeg innrømme. Tror De, frøken Olafsen, at jeg er en mann uten egne meninger?»

Til toppen

Bøker i serien