Silja var svimmel fra før, men nå gikk alt rundt for henne. Det verste var den lammende følelsen, som etter et slag i magen og helt uten smerter. Overrasket og sjokkert glante hun forferdet på doktoren, som sto og betraktet henne med et nesten dømmende blikk. Hun ville rope ut at dette ikke var sant, det var umulig, men innerst inne visste hun at det var mulig. Det var ikke et slag hun hadde fått i magen. Det var noe helt annet.
Herregud, jeg er med unge. Vissheten slo ned i henne. Det verste var blikket til doktoren. Hun følte seg skamfull.
«Jeg kan gå og se på kalenderen én gang til,» kom det usikkert fra Åsa.
Hun forsvant før Silja rakk å si at det kunne hun spare seg for. Hun hadde vært altfor sløv og ubetenksom i det siste. Hun hadde ikke tenkt på at blødningen hadde uteblitt.
Doktoren kremtet. «Ja, da finner jeg veien ut selv. God … bedring, fru Sivertsen,» mumlet han og fikk det travelt.
Silja lå på divanen og glante opp i taket. Jeg er med unge. Det var et hardt slag å få. Etter alle årene i ekteskap med Eskil hadde det ikke blitt flere enn Alva. Eskil hadde håpet på det, og hadde nevnt det flere ganger de første årene, men så var det som om han godtok at det ikke ville bli flere barn. Men om han hadde levd nå, ville han ha jublet og hoppet i taket. Hun jublet ikke. Panikken tok tak, for nå sto spørsmålet klart for henne: Hvem er faren?
Hun hadde sett ansiktsuttrykket til doktoren og visste hva han tenkte. Ryktene var spredd på bygda, og nå slo en ny, isnende tanke ned i henne: Hva med ungene hun hadde fra før? Hva ville de si til dette? Hun tenkte spesielt på Alva, og visste at dette ikke ville bedre forholdet mellom dem.
Åsa kom inn i stuen, fremdeles med det usikre blikket. «Jeg ser ingen flere røde kryss på kalenderen. Kan du ha satt det på feil dag?»
Silja satte seg opp og så skremt på henne. «Nei, jeg har nok ikke det. Hva i himmelens navn skal jeg gjøre, Åsa? Jeg er med unge. Enogførti år og skal ha unge.»

Til toppen