Forbudte stier (Heftet)

Serie: Skyggespill 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202574031
Kategori: Romanserier
Omtale Forbudte stier
Mia skaper komplikasjoner, både for Inger Marie og Per. Fliker av fortiden avdekkes, men det meste er fremdeles skjult. Tyskerne strammer grepet enda mer. Jødenes situasjon forverres, men Lea nekter å forlate Rakel.
Karl vil trekke seg ut av NS, men Petter Nedregaard er full av hevnlyst, og vil gjøre alt for å ødelegge familien. Samtidig forbereder Inger Marie seg på sin rolle i motstandskampen.

Til toppen

Andre utgaver

Forbudte stier
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Oppgangen luktet svakt av kattepiss.

Hun ignorerte eimen, rettet på hatten og tok fatt på trappen. Jonas bodde i øverste etasje, hadde hun funnet ut. Halvveis oppe stanset hun og ble stående og se ut gjennom vinduet i trappegangen. Hun kunne fremdeles gå igjen. Han visste ikke at hun kom. Kanskje passet det dårlig med besøk også.

Trappegelenderet kjentes seigt under hånden hennes, og hun trakk fingrene til seg og tørket av seg svetten på kjolen.

Han hadde ingen ringeklokke, så hun banket på døren. Da det ikke kom noen reaksjon, ble hun stående litt før hun banket igjen, hardere denne gangen. Nå var det noen som rørte seg innenfor. Raske skritt nærmet seg. Døren ble revet opp, og han sto foran henne.

Han var bustete på håret, var kledd i pysjamas og slåbrok og hadde et søvndrukkent uttrykk i ansiktet. Hun skjønte at hun hadde vekket ham.

– Ingmar? Han glodde på henne som om han ikke kunne tro sine egne øyne.

Rødmen skjøt opp i ansiktet hennes, hun følte seg med ett som en idiot. Det var helt sikkert noen sammen med ham. En kvinne. I sengen hans. At hun ikke hadde tenkt på at han kanskje ikke var alene! Han hadde ikke ventet på henne, han hadde funnet en annen, en som var mer føyelig og mindre snerpete enn hun var.

Hun rygget bakover, beskjemmet. – Jeg beklager, jeg ser at jeg kommer ubeleilig, sa hun fort. – Jeg skal gå igjen med en gang.

– Nei, nei. Han ristet på hodet. – Jeg ble bare overrasket over å se deg, det kom litt brått på. Men det betyr ikke at jeg ikke ble glad. Faktisk er jeg henrykt, for å si som sant er. Han smilte og trådte til siden. – Kom inn, min skjønne.

Inger Marie ble stående. Plutselig følte hun en intens motvilje mot å gå inn i leiligheten. – Jeg tror ikke det er så lurt, sa hun kort. – Jeg ville bare hilse på som snarest. Jeg reiser hjem på ferie i morgen. Det er derfor.

– Hvis jeg hadde visst at du kom, ville jeg ha sørget for å være påkledd. Vær så snill, ikke gå. De mørke øynene hans hadde fått et bønnfallende uttrykk. – Du aner ikke hvor ofte jeg har tenkt på deg.

Hvor ofte? tenkte hun. Selv hadde hun knapt tenkt på annet enn ham.

– Jeg ventet på deg hele den kvelden, vet du det? Nå lød stemmen hans nesten sørgmodig. – Jeg kunne nesten ikke tro at du sviktet meg. Han smilte skjevt. – Jeg er fryktelig innbilsk, det har du sikkert skjønt. Jeg er ikke vant til å få kurven.

Oppriktigheten hans tok litt av brodden av skepsisen hennes. – Nei, den store Jonas Holt er vel vant til at damene dåner som fluer, bemerket hun syrlig, uten å oppgi noen grunn eller komme med en unnskyldning. Men hun kunne ikke hindre seg selv i å smile til ham. Faktisk følte hun seg ganske dåneferdig selv akkurat nå. Han kledde å være litt rufsete.

Det glitret i blikket hans da han betraktet henne. – Men du er altså ikke blant dem, Ingmar. Dessverre. Han blunket til henne og trakk i beltet på slåbroken. – Jeg har et forslag: Du har sikkert spist frokost for lenge siden, men hva sier du til en kopp ordentlig kaffe? Gi meg noen minutter til å få på meg klærne, så skal jeg brygge den beste drikken du har fått på mange måneder. Han gliste. – Dette er faktisk første gang jeg inviterer en ung dame på frokost, for å si som sant er.

– Uten å ha tilbrakt natten sammen med henne først, mener du? repliserte hun spisst.

Han smilte enda bredere. – Ville du ha foretrukket det?

Hun ignorerte varmen i kinnene. – Da ville jeg vel ikke ha kommet på denne tiden av døgnet?

– Ikke det? Tåler ikke elskov dagslys, eller hva?

Et øyeblikk dirret det av spenning mellom dem. Inger Marie slo blikket ned. Hun måtte konsentrere seg for ikke å stirre på glipen av naken hud innenfor den halvåpne pysjamasjakken. Han var barbeint også, la hun merke til.

Han rakte frem hånden, spørrende. Etter et par sekunders nøling grep hun den og trådte over dørstokken. Han lukket og låste døren bak henne, og hun stivnet.

Han rynket brynene. – Hva er det? Vil du ikke at jeg skal låse? Du er vel ikke redd meg, Ingmar?

Hun ristet på hodet. – Nei. Men jeg vil foretrekke at døren ikke er låst.

Han trakk på skuldrene og vred om låsen igjen. – Som du vil. Kom inn.

Han førte henne gjennom en romslig hall og inn i en stue, og hun ble stående og se seg om. – Bor du virkelig her?

– Synes du ikke at det ser slik ut? Han lo og gikk bort til et langt spisebord med metallstoler rundt. Platen var dekket av papirer. Fort samlet han dem sammen og stakk dem ned i en dokumentmappe. Det lå igjen en bok der, den lot han ligge. – Jeg kommer straks. Lat som om du er hjemme.

Han forsvant inn på badet og tok mappen med seg. Hun måtte smile. En mann i pysjamas med dokumentmappe under armen var ikke noe dagligdags syn. Hva var det som var så hemmelig? Hadde gruppen noe på gang?

Dette var den minst hjemmekoselige leiligheten hun hadde sett. Den var ganske stor, og det var høyt under taket. Murveggene i stua var bare, og her og der hadde murpussen falt av, slik at mursteinene under var blitt blottet. I tillegg til spisebordet sto det en bokhylle full av bøker og en stor, slitt sofa der inne. Annet inventar fantes ikke. Kjøkkenet var like luftig som stuen og pinlig ryddig. Det fantes ikke spor etter matlaging på de renskurte benkene. En kaffekjele sto på komfyren, ellers var flatene bare. En typisk ungkarsleilighet. Det så i hvert fall ikke ut til at Karin hadde satt sitt preg på stedet.

Inger Marie gikk bort til vinduet og kikket ut. Det var en luftebalkong utenfor, med en stige som gikk fra taket og ned til gaten fire etasjer lenger nede. Hun hørte lyden av rennende vann fra det som måtte være badeværelset, og listet seg bort for å kikke inn i soverommet. Det rommet en stor, uoppredd seng, et nattbord og et skap, det var alt. Vannet ble skrudd av, og hun skyndte seg tilbake til stuen.

Da han ikke kom med det samme, drev nysgjerrigheten henne bort til spisebordet. Hva var det han hadde vært så ivrig etter å rydde bort? Hun løftet opp boken han hadde lagt øverst, og kikket på tittelen. «Det kommunistiske manifest.» Den første setningen lød: «Det går et spøkelse gjennom Europa, kommunismens spøkelse.»

– Har du begynt å studere Marx?

Hun snudde seg med et rykk, hadde ikke hørt at han var kommet ut fra badeværelset. Nå sto han bak henne i kortermet, hvit skjorte og lysebrune linbukser. Han hadde kjemmet håret og barbert seg. Hun kjente den behagelige duften av etterbarberingsvannet hans på flere meters avstand.

– Det var ikke så mye annet å se på her inne. Hun la boken fra seg, halvt skamfull over å bli tatt på fersk gjerning.

– For all del, bare les. Det er oppbyggelig stoff, sa han lett. Han smilte til henne, men hun syntes hun så et vaktsomt glimt i øynene hans. Så forsvant det. – Bli med inn på kjøkkenet mens jeg lager kaffe.

Han fant frem kaffebønner og målte dem opp. Duften fra kaffekverna fikk henne til å lukke øynene i nytelse. – Herregud, stønnet hun. – Jeg hadde glemt hvor vidunderlig den lukten er!

Han holdt boksen under nesen hennes, og hun trakk aromaen til seg. – Finnes det noe som lukter bedre?

– Fersk hvetebakst, nikket han. – Smeltet smør og stekt flesk. Sjokolade.

– Hold opp. Hun lo og støttet seg på benken. – Vannet koker!

Han trakk kjelen av platen, og hun beundret de slanke armene og de elegante hendene mens han målte opp kaffen. Hun så ham for seg slik han hadde vært på scenen; da hadde han beveget seg som om han eide rommet. Slik var det nå også. Nærværet hans var nesten skremmende sterkt, selv når han var så avslappet som nå.

Han satte lokket på kjelen og ristet den forsiktig for å få den nymalte kaffen til å blande seg med vannet. Så åpnet han en skapdør og fant frem kopper, skåler og en stor sjokoladeplate. Med en skarp kniv delte han sjokoladen i småbiter og la dem på en skål. – Gap opp, formante han.

– Nå høres du ut som tannlege Ørstadvik. Men hun gjorde som han sa.

Fingrene hans la seg varsomt om haken hennes. Med den andre hånden førte han en sjokoladebit inn i munnen hennes. – Ikke tygg. La den smelte.

Hun kunne ikke holde tilbake et lite stønn da smaken av den utsøkte sjokoladen fløt ut over tungen.

– Deilig, hva? hvisket han. Han la en lett hånd bak nakken hennes og kysset henne forsiktig på kinnet. Så lot han leppene gli nedover halsen hennes. Duften av kaffen, smaken av sjokolade, intense sanseeksplosjoner paret med den lette berøringen av munnen og fingrene hans, paralyserte henne nesten. Hun åpnet øynene og så at han smilte. – Jeg har ventet på deg, hvisket han. – Du er så vakker, Ingmar.

Igjen streifet det henne hvilken dreven forfører han var. Det ante henne at hun snart måtte bestemme seg for om hun skulle gå eller bli.

– Kaffen er ferdig, tror jeg.

Hun ble revet ut av fortryllelsen og rettet seg. – Jeg kan nesten ikke vente, sa hun hest.

Han så henne inn i øynene. – Ikke jeg heller.

Til toppen

Bøker i serien