Han så henne for seg, ansiktet hennes spesielt. Så ubekymret hun hadde sett ut, der hun sto bak bardisken. Det var virkelig ikke meningen at det skulle gå så galt. Det hadde ikke vært meningen at hun skulle dø.

Var det en fare for at politiet kunne koble drapet til ham? Nei, han var nokså sikker på at han hadde kommet seg ubemerket ut av bygården. Med unntak av den gamle kvinnen.

Jeg må holde meg i skinnet en stund, tenkte han. Opptre på en måte som ikke vekker oppsikt. Jeg kan ikke risikere å gjøre noe som kan få meg tilbake i buret igjen. Skjønt han hadde allerede trådt over streken, og det så til de grader. Han hadde lest om det en gang, at når man først hadde drept noen, var en barriere brutt og det var lettere å drepe igjen.

Og nå var han en drapsmann.

Han forsøkte å lukke øynene mens bussen humpet av gårde. Han hadde ikke fått mye blund på øynene denne natten. Han lengtet etter en seng å sove i, der han slapp å høre den krafsende lyden av rotter og mus. Nå skulle han rett til kapteinshuset og slå seg ned der. Og det aller første han skulle gjøre, var å sove. Han kunne sikkert ha sovet i et døgn i strekk, tenkte han.

Til toppen