– Er Victoria og du forlovet? – Det sto så i avisen, bekreftet Crispin med senket blikk. Sørine følte det som om verden raste sammen rundt henne. Det var enda godt hun hadde en stol å sitte på. Da den verste forfjamselsen hadde lagt seg, kjente hun smerten som et knyttneveslag i magen. Det forekom henne plutselig at det ikke var så merkelig at Crispin hadde vært så unnvikende da hun forklarte ham om følelsene sine. Han var bortlovet til en annen kvinne – han skulle snart gifte seg. – Nå må du forklare alt sammen for den stakkars jentungen, sa faren til Crispin bryskt. – Du ser vel at hun er blitt lei seg. Sørine kjente at hun var flammende rød i ansiktet, og det forsmedelige var at hun holdt på å begynne å gråte av skuffelse. Hun hadde tenkt at hun kunne vente på Crispin i måneder, ja, år, om det bare var slik at det ble dem til slutt. Nå var det håpet knust, og hun måtte virkelig ta seg sammen for ikke å trekke pusten i dype hikst. Det hjalp ikke at samtlige rundt bordet kikket medfølende på henne. Aldrende fru Rivelsrud åpnet munnen for å si noe, men tidde da Crispin så advarende på henne. Det var ingen tvil om at det var han som ville fortelle henne hvordan alt hang sammen. Sørine orket knapt å løfte hodet og møte blikket hans. Det ville bli forferdelig å sitte her og høre ham proklamere kjærligheten han følte for en annen kvinne. Enda mer forsmedelig ville det bli at familien hans hørte alt som ble sagt. De ble vitne til ydmykelsen. Til slutt måtte hun møte blikket hans. Hun måtte vise ham at hun var villig til å lytte. Alt i henne skrek at hun egentlig ikke ville høre, samtidig måtte hun innrømme at hun var nysgjerrig. Stemmen til Crispin var lav, men full av varme da han kremtet: – Det er sant at det er rykket inn en bekjentgjørelse i avisen. Du kan gjerne få se den selv om du vil, Sørine, den står på trykk i dag. Han tok en pause for å gi henne tid til å svare, men fortsatte da hun ristet fortvilet på hodet. – Nåvel, det trenger du ikke. Men … alt er ikke som du tror. – Å? Crispin smilte med ett, men det var ikke noen glede i øynene hans. – Du tror det er noe Victoria og jeg har rykket inn i fellesskap, gjør du ikke? – Jo-o. – Det er det fanden ikke så rart om frøken Solhaug tror, brummet herr Rivelsrud. – Så, så, far, ba Crispin mildt, – jeg kommer til poenget: Og poenget, Sørine, er at jeg kjenner godt til Victoria, hun er fra Sande, den bygda vi flyttet fra, men bekjentgjørelsen er noe hun har rykket inn uten min tillatelse. Og uten min vitende og vilje. – Hva er det du sier? Ordene hans ringte i ørene på Sørine.
Til toppen