Forfulgt (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 4

Forfatter:

, Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202545789
Kategori: Romanserier
Omtale Forfulgt
Iselin ligger syk etter å ha blitt stukket av biene, men på Solhaug må epleinnhøstingen gå sin gang. Sørine hjelper til, og hun kommer i snakk med en av de innleide kvinnene.

– Det er forståelig, nikket Bolette med stemmen breddfull av medlidenhet. – Det er bare det, frøken, at jeg fikk inntrykk av at herr Hansen var irritert på stemoren Deres. Han nevnte broren og faren Deres i samme åndedrag, og han mumlet noe om den grusomme ulykken. Etterpå spyttet han iltert i gresset, og så sa han at herr Solhaug skulle bare visst hva frua holder skjult for ham.

Til toppen

Andre utgaver

Forfulgt
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

– Det ser ikke så bra ut, herr Solhaug. Det gjør virkelig ikke det, hvisket Sørine gjentatte ganger for seg selv. Doktorens ord ga fortsatt gjenklang i henne. Han hadde forsøkt å formidle det dystre budskapet så mildt og barmhjertig han kunne, men han hadde ikke klart å gi det minste snev av håp. Det var ingen tvil om at Iselin svevde mellom liv og død. Hun hadde fått i seg en stor dose insektgift, og pendelen mellom helbredelse og død kunne bikke begge veier. I mellomtiden satt de samlet her på kjøkkenet og kunne ikke gjøre annet enn å be om at pendelen til slutt slo ut i Iselins favør. Sørine skvatt da gulvuret slo ti slag. Hun kastet et blikk ut av vinduet, men alt hun så var en svart vegg av høstmørke. For noen uker siden hadde det vært lyst ute ved disse tider, men nå ble det bare mørkere og mørkere for hver dag. Det var en stund siden arbeidsdagen var over, men ingen ville bryte opp. Olette og Olai ville ikke forlate Solhaug mens situasjonen var så kritisk. De ville ikke la husherren sitte fortvilet igjen. Olette svingte den tredje kjelen med vann inn over ilden. De hadde drukket mye kaffe, ikke bare fordi de hadde lyst på det, men det ble et tidsfordriv som holdt det tomme snakket borte. Hva skulle man vel si i en slik stund? Det uunngåelige hadde allerede skjedd: Iselin var alvorlig forgiftet og lå som i ørske. Det hadde ikke noe for seg å tenke hva hvis. Det var de klar over, og det gjaldt spesielt faren. Han satt med et fjernt blikk og leppene beveget seg, men det kom ikke en lyd. Olette tok lokket av blikkboksen med ferdigkvernede kaffebønner. Rutinen var så innarbeidet at hun kunne betrakte husherren samtidig som hun helte fem toppede måleskjeer kaffe i det ferdigkokte vannet. – Jeg grøsser ved tanken på hvordan han sjøl vil reagere om … Hun henvendte seg lavmælt til Sørine, som hadde kommet bort til hyllene der de oppbevarte bakevarer og ulike kryddere. Sørine nikket. Olette trengte ikke komme med en lang forklaring. De skjønte begge hva hun siktet til. – Far har opplevd nok sorg. Det er bare to år siden mor døde, og … Stemmen svant hen. Begge snudde hodet i retning faren og betraktet ham. Han var til stede, men likevel ikke. Det lå en fraværende, blank hinne over øynene hans. Omsider hadde han sluttet å vandre hvileløst frem og tilbake. Han satt med haken hevet, som om han stirret på noe langt fremfor seg. Bare leppene rørte seg, og øyenbrynene hevet og senket seg, antagelig i takt med de tause ordene. Sørine skulle gjerne ha lest tankene hans. Var det redselen han forsøkte å stagge ved å snakke lavt til seg selv? Bebreidet han seg selv? Eller ba han intenst til Gud om at Iselin måtte få leve? – Vi kan bare ta tiden til hjelp, og angående det, Sørine … Vil du at vi skal bli her i natt? – Ne-ei, svarte Sørine og vendte oppmerksomheten fra faren til tjenestekona. Hun hadde ikke tenkt fremover, men brått innså hun at morgendagens gjøremål måtte utføres til tross for at husfruen lå sterkt forgiftet. – Vi trenger dere uthvilte til i morgen, og det er mulig Ranveig må ta min plass ved sykesengen om ettermiddagen. Petra sitter jo der nå, og vi er blitt enige om at jeg skal avløse henne i grålysningen. – Er du sikker på at jeg ikke skal bli? Det gjør ikke meg noe å arbeide rundt et døgn … – Petra og jeg skal klare det. Det er uansett ikke stort dere får gjort. Hvis det blir en endring, ja, til det verre … Sørine svelget og hvisket videre: – Så får dere beskjed. Hun ante ikke helt hvordan hun skulle klare å formidle budskapet, hvis det skulle bli nødvendig: Petra visste ikke hvor Sagrin lå, Levion ville aldri forlate morens likskue og faren ville ikke være i stand til å springe ærender. I så fall måtte hun gjøre det selv, men hun antok at ekteparet og Ranveig ikke ville tillate seg så mange timers søvn før de vendte tilbake til gården. Olette rugget på kjelen for å klarne kaffen. – Jeg blir. – Nei, det gjør du ikke, svarte Sørine. – Som jeg sa, trenger vi noen som er uthvilte og opplagte til i morgen. Doktoren antydet at det er lite håp om overlevelse, men vi kan da ikke tro at det skal ende så ille. En av oss må sitte ved sykesengen, og i mellomtiden må vi andre gjøre det som må gjøres av arbeid inne og ute. – Jeg tror ikke vi kan regne med faren din. Olette nikket lett i hans retning.

Til toppen

Bøker i serien