Maktesløse ble Flora og Ewan stående og se på troppen som kom nærmere og nærmere med en bestemthet som fikk nakkehårene til å reise seg hos Flora.
– Hva skal vi gjøre? Flora så på Ewan, som hadde fått et innbitt blikk og en dyp fure i pannen.
– Hva kan vi gjøre? Vi er nødt til å høre hva de sier, sa Ewan uten å se på henne.
Flora så seg rundt.
– Hvor har alle gjort av seg? Hvorfor er vi alene her?
– Jeg aner ikke, sa Ewan hult. – Noen er ute etter å ramme meg.
– Men … hvem er de to som ble hengt? De ligner ikke på mennene vi har sett snike rundt godset. Ingen av dem er lyse i håret.
– Nei, dette er brødrene Brown.
Flora grøsset ved synet av dem. De hvite, døde ansiktene gjorde henne kvalm, og hun hadde friskt i minnet den gangen hun traff dem i skogen, da de jaget henne og forsøkte å ta henne med makt. Heldigvis hadde Ewan reddet henne.
– Da er det bare å stålsette seg. Ewan tok armen til Flora og holdt henne stødig inntil seg mens rødjakkene kom nærmere.
Hovslagene ga gjenklang i borgveggene før de stanset foran inngangen.
Ewan og Flora gikk frem til dem.
– Her er vi igjen, sa en av mennene.
Flora gjenkjente løytnanten som var der sist.
– Og hva bringer dere hit denne gangen? sa Ewan. Blikket hans vek ikke fra ham.
– Vi har fått varsel om at det har skjedd en avretting her uten noen form for rettergang.
– Det vet jeg ingenting om, sa Ewan. – Min hustru og jeg kom akkurat hjem fra Aberdeen og fant godset tomt og brødrene Brown hengt bak slottet.
Løytnanten så lenge på Ewan, så spyttet han i bakken og steg av hesten.
– Du sier at de er avrettet på din eiendom uten at du var med på det? Han rynket pannen med et hånlig smil om munnen. – Du narrer ikke meg.

Til toppen