Fornuft og følelser (Heftet)

Serie: Julie 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202502706
Kategori: Romanserier
Omtale Fornuft og følelser

Julie er på vei til London for å oppsøke Andrew. Lilly savner moren, som aldri har vært borte fra henne. Hilmar og Svanhild gjør hva de kan for å lokke frem smilet hos henne.

Den lille, røde munnen strammet seg.
– Jeg er trett i bena. Skal vi sette oss snart? Jeg er tørst også.
– Det kan vi gjøre. Hilmar skottet mot Slottsparken og pekte. – Det er ikke langt igjen. Vi finner en fin plass og setter oss.
Lilly nikket motvillig, men skrittene var langsomme og munnen stram og sur.

Til toppen

Andre utgaver

Fornuft og følelser
Bokmål Ebok 2016
Fornuft og følelser
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Julie våknet med et rykk. Hun satte seg opp og stirret ut i den bekmørke lugaren. Det måtte være midt på natten. Øynene vennet seg langsomt til det tette mørket. Hun skimtet lampen i taket som hadde sluknet. Den svingte fra side til side og ga fra seg en lav, knirkende lyd. 
En lyd utenfra fikk henne til å stivne. Og nå forsto hun hva som hadde vekket henne. Det hadde blåst opp. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun hørte en hvislende lyd som steg i styrke før den endte i et uhyggelig hyl. Det knaket i skipsskroget da vinden tok tak og kastet skipet fra side til side. Julie kjente en krypende redsel. Det hadde vært fint vær da hun gikk og la seg etter en hyggelig middag sammen med kaptein Edvardsen. 
Julie trivdes om bord. Maten var god, og kveldene tilbrakte hun sammen med kaptein Edvardsen. Han fortalte fra sine mange år på havet, morsomme episoder om land og folk han hadde møtt, og latteren satt løst. Men krigsårene unngikk han å snakke om. Julie forsto og spurte ikke. 
Lugaren hun disponerte var liten, med plass til en veggfast køye og et nattbord. En parafinlampe hang fra taket. Om kveldene sovnet hun til duvingen fra bølgene som slo dovent mot skipssiden og knirkingen fra skipsskroget. Det ga henne på en underlig måte ro, men etter hvert som de nærmet seg London, vokste usikkerheten i henne. Når hun tenkte på hva hun hadde begitt seg ut på, angret hun og ble fylt av en intens frykt for hva som ventet. 
De hadde vært fire dager til havs. Hittil hadde sjøen vært rolig, og de hadde hatt blå himmel og blått hav. Solen som langsomt sank i horisonten og farget himmelen med et svakt, rosa skjær om kvelden, var det vakreste hun hadde sett. 
Om dagen satt hun på dekk med en bok. Mannskapet var vennlige mot henne, men lot henne være i fred. De hadde nok med arbeidet sitt. Men det var vanskelig å konsentrere seg. Som oftest satt hun og stirret utover det uendelige havet mens hun tenkte på Andrew og Lilly. Hun savnet henne, men hun visste at datteren var i gode hender hjemme hos Svanhild og Günther. 
Hun vekslet mellom håp og tvil. Ventet Andrew fremdeles på henne, eller hadde han gitt opp da hun ikke svarte på brevene hans? 
Hadde hun bare visst om brevene moren hadde gjemt unna. Hun knep leppene sammen og tvang irritasjonen bort. Det var ikke bare morens feil. Hun hadde selv gitt klar beskjed om at hun aldri ville se ham igjen. Moren hadde heller ikke lest brevene, så hun kunne ikke vite hva som sto i dem. 
Hun var spent på hva som ventet henne i den fremmede storbyen. Det var galskap, det hun hadde begitt seg ut på, men nå var det for sent å snu. Hun måtte gjøre det hun hadde bestemt seg for, selv om det av og til fylte henne med en navnløs angst. Hva om hun ikke fant ham? Hva om han var død? 
Julie slo bekymringene fra seg. Hun fikk ta det som kom.
Hun skvatt da skipet på nytt krenget voldsomt. Bølgene skyllet over dekk og ble kastet mot utsiden av det lille kuøyet i lugaren. 
Julie sank tilbake mot puten og la hendene på magen da vinden stilnet. Hun ble liggende og lytte ut i mørket. Søvnen var som blåst bort. Kaptein Edvardsen hadde sagt at de ville ankomme London om noen dager. Hun lukket øynene, trakk pusten dypt og prøvde å slappe av. Men frykten satt i henne og nektet å slippe taket. 
Skipet rullet fra side til side, og nå kjente hun at hun var kvalm. Hun satte seg opp, famlet seg frem til sjalet som lå i fotenden av sengen og la det om skuldrene. Deretter skjøv hun teppet til side, svingte bena ut av køyen og stakk føttene i skoene som sto på gulvet. 
Hun reiste seg for å skru opp lampen, men idet det svake lyset sveipet over lugaren, kom et kraftig vindkast som fikk skipet til å krenge med en voldsom styrke. Julie ble slengt mot veggen, før hun ble kastet bakover mot køyen igjen. Hun skrek høyt og famlet etter noe å holde fast i. Til slutt klarte hun å låse armene rundt sengestolpen før nok en bølge løftet skipet opp og kastet det fra side til side. 
Stiv av redsel begynte hun å gråte. Så redd som hun var nå, hadde hun aldri vært i hele sitt liv. Bildet av Lilly og Andrew flimret foran netthinnen hennes. Var det slik det skulle ende? Skulle hun dø og bli liggende i en våt og kald grav på havets bunn der ingen noensinne ville finne henne? Lilly ville ikke få en grav å sørge ved. Ikke moren og Marie heller. Og Andrew? Ville han noensinne få vite hva som hadde hendt med henne?

Til toppen

Bøker i serien