Forræderen (Heftet)

Serie: Skyggespill 13

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202613433
Kategori: Romanserier
Omtale Forræderen
Inger Marie og de andre fra motstandsbevegelsen spiller et høyt spill når de planlegger Anders’ flukt fra sykehuset. De har alt å tape, for han vil ikke overleve hvis han sendes tilbake til fengselet. Andre flykter også; endelig er Viktor og Lea på vei mot friheten. Men ingenting går som planlagt. Vanskelige valg må tas. Noen må ofres. Og i bakgrunnen lurer forræderen.

Dette er nest siste bok i serien. Ikke gå glipp av den dramatiske slutten!

Til toppen

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Inger Marie kjente et solid tak i armen, en lav stemme i øret. - Nå er det like før. Se forskremt ut. Det var avdelingssøster Birte. Det stålgrå håret var dekket av den stivede, hvite hetten. Kinnene blusset, øynene var fulle av besluttsomhet. - Jeg har sørget for at din bror er klargjort, mumlet hun mellom sammenpressede lepper. - Båren står som avtalt inne i naborommet. Inger Marie la an på å virke skamfull. Hun hevet stemmen: - Unnskyld! Jeg mente ikke å … - Jeg vil ikke høre flere unnskyldninger! glefset Birte. - Dette er ikke første gang jeg tar Dem i å stå her og dagdrømme og glemme pasientene! Hun dro Inger Marie med seg mot den tyske vakten, som virket synlig nervøs.

- Jeg tror han er mistenksom, sa Inger Marie gjennom munnviken.

- Han er bare ekstra vaktsom fordi han ble igjen alene. Birte beholdt taket i albuen hennes og fortsatte å gå. - Hvor i all verden blir det av karene?

I det samme lød rop utenfor de doble dørene som skilte avdelingen fra vestibylen utenfor. Tyskeren stivnet til og holdt våpenet klart.

Dørene ble skubbet opp, en mann kom inn, slepende på en annen mann som blødde kraftig fra et sår i hodet. Blodet hadde rent nedover halsen og brystet hans og trakk seg inn i den rutete skjorten. - Vi trenger hjelp! ropte han. - Jeg har en skadet mann her!

Halt! Tyskeren gikk mot dem. - Was ist passiert?

- Det var en bombe! Kameraten min fikk noe metallskrap i hodet! Han må ha legehjelp med det samme!

Inger Marie oppdaget plutselig at Sisken nærmet seg fra den andre enden av korridoren. Venninnen gikk med målbevisste skritt, rett mot vakten, som holdt oppmerksomheten rettet mot mennene som nettopp hadde kommet inn. Hun holdt noe i hendene, registrerte Inger Marie. Det var et bekken med fastsurret lokk.

Sisken grep om håndtaket på bekkenet med begge hender, svingte det i en bue og traff vakten i bakhodet med et metallisk klank. Mannen stupte fremover og mistet geværet. Da han rørte på seg, deljet hun til ham nok en gang, og nå ble han liggende i ro.

Nå skjedde alt raskt. Inger Marie, Sisken og avdelingssøsteren slepte tyskeren inn på det tomme sykeværelset og bandt hendene og føttene hans med to taustumper Birte hadde gjemt under madrassen. Birte knøt et tørkle rundt hodet hans som knebel. - Det er ikke sikkert han er bevisstløs så lenge. Det er best vi får opp farten. Her er båren.

De to karene sto og ventet på dem utenfor. Den ene grep båren, den andre åpnet døren inn til Anders’ sykeværelse. Nå hadde de ikke et sekund å miste. Inger Marie fikk bare et kort glimt av brorens (tvillingbror, og altså lik henne, men svekket etter tortur) ansikt før mennene lempet ham over på båren, men det var nok. Hun trakk pusten fort. Hadde hun ikke visst at det var Anders som lå der, ville hun aldri ha gjettet at det var ham.

Birte holdt døren åpen for dem. - Se til å komme dere av gårde.

- Er du sikker på at du ikke vil bli med oss?

- Helt sikker. Jeg holder meg til historien vi ble enige om. Inntrengerne truet meg med våpen, jeg kunne ingenting gjøre. Hvis de ikke tror meg, får de heller sette meg i fengsel. Det viktigste er at vi klarer å redde livet til denne unge mannen. Slik at han i sin tur får reddet flere! Så - få opp farta!

Sisken holdt døren til baktrappen åpen for dem. Inger Marie kikket nedover i trappeløpet. - Klart. Hun bega seg nedover og hørte at de andre var like bak. Dersom noen kom den andre veien, skulle hun gi signal. Mannen som hadde latt som om han var skadet hadde i likhet med kameraten fått på seg en hvit frakk og hadde tørket det meste av tyttebærsaften bort fra ansiktet, men han var fremdeles rød på siden av halsen. Følget ville ikke kunne passere ved en nærmere granskning. 

Til toppen

Bøker i serien