Forsoning (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 46

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 46
ISBN/EAN: 9788202433451
Kategori: Romanserier
Omtale Forsoning

Dette er siste bok. Få med deg den rørende og dramatiske slutten! 

Jürgen, Peter og de andre prøver å skape seg en tilværelse i Stockholm, mens Hjørdis er fengslet. Skal hun bli fri, må hun klare å bevise at hun ikke drepte førstebetjenten i Malmö. 
Kristin er fremdeles tynget av alt hun har opplevd. Hun innser at hun må gi slipp på hemmelighetene sine for å kunne forsone seg med fortiden. 
Elsa besøker Markus på asylet. Det er en rystende opplevelse, og hun blir fullstendig knust. Ivar forstår at han og Olav er de eneste som kan hjelpe henne, men da må de selv sette livet på spill. 

«Markus hadde håpet at sannheten skulle sette ham fri, men det var stikk motsatt,» sa Elsa. «Sannheten var for utrolig. De trodde at han var syk, så de sperret ham inne og utsatte ham for de mest groteske behandlingsmetoder.» 
Ivar klemte Elsas hånd. Så reiste han seg. «Jeg skal ta meg av dette.» 
Kristin nikket. «Ta med deg Olav,» sa hun. 

 

UTDRAG FRA BOKEN:

Endelig var de visst klare til å begynne utspørringen, og Hjørdis fikk sette seg. 
Dommeren i midten så på henne over et par briller som hang på ytterst nesetippen. "Så det er De som er den norske kvinnen som rakk å rømme ut av landet før vi fikk tak i henne. Jeg husker den saken godt. Jeg var politijurist i Malmö den gangen." 
Hun kremtet, usikker på om hun skulle si noe. 
"Kan De fortelle med Deres egne ord hva som skjedde?" fortsatte han. 
"Mener De alt?" Hun flyttet seg urolig på stolen. Politimesteren hadde lagt uniformsluen sin på kneet og lent seg tilbake. 
Dommeren nikket mot ham. "De har politimesteren ved Deres side. Han er også jurist, så han har sagt seg villig til å være Deres fullmektig i dag. Han vil stanse Dem hvis det blir for detaljert." 
Politimesteren reiste seg. "For at dommerne skal forstå sammenhengen, er det nødvendig at fru Hasek går tilbake til forhistorien for sitt opphold i Malmö – den dagen da den norske førstebetjenten ble skutt." 
"Det er i orden. Vær så god, fru Hasek." Dommeren nikket vennlig til henne. 
"Skal jeg stå?" 
"Nei. De er mer komfortabel når De sitter." 
"Ja vel." 
Hun begynte famlende, syntes hun, spesielt da hun forklarte hvorfor hun hadde oppholdt seg i Tyskland under krigen, og hvordan de hadde sultet i Berlin da freden kom. "Jeg ble nødt til å komme meg vekk, ellers hadde den lille sønnen min sultet ihjel. Han var seks år gammel, men så ut som en spinkel fireåring." 
"Hvorfor var det så vanskelig å reise til Norge? De hadde vel fortsatt norsk statsborgerskap?" 
"Jeg tror det." 
"Tror?" 
"Ja. Mange kvinner som giftet seg med tyskere, ble fratatt sitt norske statsborgerskap. Jeg var ikke gift med barnets far, men med en jødisk lege som ble myrdet i nazistenes gasskamre. Altså var jeg enke, men vårt største problem var at vi befant oss i den russiske sonen i Berlin. Å rømme over til de allierte, ble etterhvert umulig. Dessuten hadde jeg altså barn med en tysk offiser, og min sønn Jürgen var tysk statsborger, så de ville ikke ha tatt imot ham i Norge." 
"Kunne De ikke ha forsøkt å gå over til de allierte alene, og få Deres sønn bragt til Dem senere?" 
"Den sjansen kunne jeg ikke ta. Gud vet hva som kunne ha skjedd med ham hvis jeg hadde forlatt ham." 
De tre dommerne stakk hodene sammen igjen. Da de hadde diskutert ferdig, bladde en av dem i noen papirer og gjorde seg klar til å stille spørsmål. Hun var blitt stiv i skuldrene. Musklene brant, kjente hun. 
"Slapp av," hvisket politimesteren og la en hånd på armen hennes. 
Hun trakk pusten dypt og lot skuldrene synke. 
"Skal vi se ..." Dommeren smilte fort. "Vi har her en begjæring om utlevering til Norge. De er mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Kan De forklare hvordan det har seg?" 
"Ja, det kan jeg." Hun smilte tilbake, men kjente at det ble en grimase. "Jeg rømte fra Berlin til en landsby som lå ved grensen til Praha. Der ble vi tatt hånd om av det vi trodde var snille mennesker, men det viste seg å være medlemmer av en strengt kristen sekt, som drev med djevleutdrivelser på barn. Jeg kunne ikke bli der, så da jeg fikk sjansen, rømte jeg igjen. En kvinne som hadde arbeidet for den tsjekkiske motstandsbevegelsen, hjalp meg. Hun ga meg noe militært utstyr som stammet fra russerne – det var blant annet kart, kompass og russiske krigsrasjoner. Jeg fikk en pilot til å fly oss til Oslo, men jeg ble arrestert på flyplassen, og politiet fant det russiske utstyret. Det fikk dem til å tro at jeg var en spion, men det var jeg ikke. Jeg ville bare redde min sønns liv!" 
"Ja ha. Hva skjedde så?" 
"Jeg satt i fengsel i flere måneder, på Bredtvedt kvinnefengsel i Oslo. Og så ..." Hun trakk pusten. "Kan jeg få lov til å drikke litt vann?" 
"Værsågod. Forsyn Dem." 
Politimesteren helte opp i glasset hennes. "Dette går fint, fru Hasek. Bare fortsett å være sannferdig." 
Hun nikket. Nå måtte hun lukke øynene for å huske rekkefølgen tingene hadde skjedd i. Var det sakfører Syvertsen eller førstebetjenten som hadde fått henne utvist fra Norge? 
"Jeg tror jeg har glemt noen detaljer," sa hun og møtte dommerens blikk. Det måtte være sjokket da hun ble utvist som gjorde at noe var visket ut av minnet hennes. 
"Fortell slik De husker det, fru Hasek." 
Hun pustet en stund. "Jeg kan ikke forstå hvorfor det er rettet spionanklager mot meg. Jeg trodde den saken var lagt død. Det var utvisningen som var grunnen til at jeg befant meg i Malmö sammen med førstebetjenten da han ble myrdet. Min venninne Dagny var sammen med oss. Både hun og jeg var utvist fra Norge, og førstebetjenten skulle eskortere oss ut av landet." 
Igjen stakk dommerne hodene sammen og bladde i papirer, mer febrilsk nå. 

Til toppen

Andre utgaver

Forsoning
Bokmål Ebok 2014
Bøker i serien