Forsoning (Heftet)

Serie: Emma og Johannes 21

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Emma og Johannes
Serienummer: 21
ISBN/EAN: 9788202690977
Kategori: Romanserier
Omtale Forsoning

Peder har kommet til Vik, men vil moren og faren finne tilbake til hverandre, og har han kommet for å bli? Emma håper det.

– Jeg vil gjerne være alene sammen med deg en stund. Det er så mye jeg vil fortelle deg. Er du ikke interessert i hvordan jeg har det?
– Det vet du vel at jeg er, Emma. Blikket myknet. – Du er og blir godjenta mi, du.
– Er jeg? Hun blunket rørt og så ned. Fikk lyst til å legge armene om faren og holde ham fast. Få ham til å love at han aldri mer skulle forlate dem. Men hun våget ikke. Det var en avstand mellom dem, en sperre som bare han kunne rive ned.

Til toppen

Flere bøker av Inger Harriet Hegstad:

Utdrag

Lyset flommet inn gjennom den åpne kirkedøren. Organisten spilte videre på bryllupsmarsjen, og la ikke merke til skikkelsen som trådte inn i kirkerommet. Bak ham sto brudeparet og ventet. Emma kjente gleden flomme gjennom seg, og kastet et raskt blikk mot moren, som sto ved alteret og ventet på brudeparet. Som en statue sto hun der og så mot mannen som kom. Søljen i halsen dirret og glimtet i lyset fra kandelaberen på alteret. Ansiktet var hvitt som snø. – Far! Stemmen til Ragna brøt gjennom musikken, og hun skjøv Johannes til side for å løpe mot faren, men Johannes tok et godt tak i henne og hvisket: – Vent, Ragna! Emma flyttet seg på benken og gjorde plass til faren. Et kort øyeblikk så de på hverandre, og han nikket lett og mumlet: – Beklager at jeg er så sen. Hun smilte mykt. – Du kom ... det er det viktigste. Nå kom brudeparet inn. Elsa bar sin vakre, mørke drakt. Hun hadde selv vevd stoffet og brodert blomster langs kanten på skjørtet. Under vesten bar hun en hvit linskjorte med blonder som fremhevet det mørke håret og den gylne huden. Håret var satt opp med et vevd bånd i klare farger. Endene på båndet hang løst nedover ryggen, og det samme båndet var knyttet rundt den enkle brudebuketten. Hun var strålende vakker. Arthur gikk ved hennes side, høyreist og flott i mørk dress. Sakte kom de opp kirkegulvet. Et glimt av en lav sol gjennom vinduet fanget dem opp, og et øyeblikk var de omsluttet av lys. De så på hverandre og smilte. Emma blunket bort tårene. Øyeblikket beveget henne, og hun tenkte på hvor annerledes dette bryllupet var enn da Helene og Tore giftet seg. Hun kunne ikke glemme Helenes porselenshvite ansikt, da hun tok seg krampaktig sammen for å vise at hun var lykkelig. Hun gløttet bort på faren. Han var også beveget, så hun. Det glitret av tårer i øynene hans, og han så ned på hendene som lå knyttet i fanget. De skalv. Hva moren tenkte der hun sto, var vanskelig å vite. Hun var sikkert glad for at han kom, men samtidig usikker på hvordan dagen kom til å bli. Presten sto ved alteret og ventet på brudeparet. Han løftet hendene og velsignet dem. Det ble en enkel vielse. Ettersom de var så få, ble det bare spilt en salme som handlet om kjærlighet. Tonene fylte kirkerommet og smøg seg rundt dem. Vakkert, lød det. Så var alt over, og de reiste seg for å gå ut. Ragna tok faren i hånden og smilte bredt. – Nå er jeg glad, hvisket hun. – Og det er vi alle sammen. Ikke sant, Emma? Emma smilte. – Det er vi. Er ikke Elsa fin i dag? fortsatte hun raskt, for å hindre søsteren i å si noe mer om faren, for det var ham hun siktet til, forsto hun. – Mm ... veldig, veldig fin. Hun så opp på faren: – Og du er den fineste i hele verden. Har du fått deg ny dress? Farens ansikt lyste opp i et smil. – Tenk at du så det, Ragna, og du har fått deg en ny kjole, ser jeg. Du er nesten like fin som bruden. – Ikke sant? Smilet hennes kunne smelte en stein. – Det er Emma som har sydd den. Hun er så flink. Nesten like flink som tante Augusta. De kom ut på trappen, der brudeparet og forloverne sto og ventet. De gratulerte og ønsket brudeparet lykke til. Emma kjente en knute i magen. Moren sto ved siden av brudeparet, som en blek statue med hevet hode, men blikket røpet følelsene som sloss i henne. Faren tok et skritt mot henne, så ett til ... – Karen, sa han rolig og rakte frem hånden. – Jeg beklager at jeg kom så sent, men det har sin forklaring. Hun tok hånden hans, som om det var en fjern slektning hun ikke hadde sett på lenge. Et lite smil bevret i munnviken. – Du kom akkurat i tide, Peder. Det er godt å se deg. – Takk, det samme. Han trakk til seg hånden og så seg litt usikkert om. – Hva skjer nå? spurte han lavt. – Nå skal vi hjem til brudeparet, svarte moren rolig. – Vi er invitert til middag. Hun så på det eldre paret som sto, litt usikre, like ved. – Vi bør vel hilse på gjestene, sa hun og gikk mot dem med utstrakt hånd. – Karen Vik. Hyggelig å hilse på dere.

Til toppen

Bøker i serien