Rut hadde håpet at søvnen skulle befri henne fra alle de urolige tankene, men det var nytteløst å få blund på øynene. Samtalen med lensmann Gjelseth kvernet i hodet hennes. Det hadde vært aldeles uutholdelig. Fra det øyeblikket hun så igjen ringen, slo frykten mot henne.
Hva skulle hun gjøre? Hva kunne hun foreta seg? Alt virket umulig.
Hun kjente lyst etter å gråte, men tårer hadde aldri hjulpet henne.
Nei, nei, forsøkte hun å si til seg selv. Det måtte finnes en forklaring. Edvin Myrvåg reiste til Amerika. Hun husket meget vel at moren hans skrøt av alle brevene han sendte. Jensine Myrvåg var stolt av sønnen – hennes eneste barn som mønstret på en frakteskute som førstereisgutt – og bosatte seg på et annet kontinent.
Tvilen ulmet i Rut. Var det virkelig det som skjedde? Ble Edvin igjen i Amerika?
Det andre alternativet fikk blodet til å fryse til is i årene hennes. Hva hvis det var hans levninger som ble funnet i brønnen ute på Vesle Shetland?
Å Gud, la det ikke være slik!
Hun satte seg opp i sengen og tente nattbordslampen.
Ringen. Den helvetes ringen.
Hvorfor måtte den dukke opp nå? I alle disse årene hadde hun ikke ofret ringen en eneste tanke. Hun hadde vært glad for å bli kvitt den. Ja, den gang hun ga den bort, trodde hun oppriktig at hun samtidig ble fri til å foreta sine egne valg og avgjøre sin egen fremtid. Slik gikk det ikke.

Til toppen