Redselen boret seg gjennom Sørine, og siden hun satt på kne, var det umulig å reise seg og riste av seg den som overfalt henne. Hun krafset etter hendene som noen hadde lagt over øynene hennes, men med ett roet hun seg. Hva var dette for noe? Den som blindet henne, gjorde ingenting annet enn å stå rolig bak henne og dekke øynene hennes. Det var den samme leken hun og venninnene hadde holdt på med da de var små. De hadde gjort det for å erte, og for å skape spenning når de skulle gjette hvem det var som hadde sneket seg innpå.
Problemet var at Sørine ikke kunne begripe hvem som drev denne gjetteleken. Det kunne ikke være noen fra Solhaug, ingen hadde rukket å følge etter Peder og henne. – Tante Astrid?
Ingen svar.
– Siri? Idet hun nevnte venninnens navn, forsto hun at det måtte være henne. Hun kunne ikke tro at andre voksne damer ville gjøre noe slikt. Og hvis det ikke var henne, kunne det være Claudia på Justad. Slik måtte det være: Familien på Justad hadde kommet for å besøke Crispins grav, og nå så Claudia en anledning til å spille henne et puss.
Plutselig hørte Sørine en dyp, mannlig latter.

Til toppen