Elise stirret lamslått på Hugo Hagbart mens hun forsøkte å fatte det han sa. Dødsulykke ved Nes i Ådal! Sigurd? Sønnen hennes! Det kunne ikke være sant! Hun kikket skremt bort på Hugo. Var det dette han hadde drømt?

Hugo reiste seg langsomt. Ansiktet var likblekt. Han stirret rundt seg med vidåpne øyne. «Jeg visste det,» kom det hest. «Ingen tror meg.» Han mistet balansen og måtte støtte seg til en stol.

Ingjerd kom seg fort opp av lenestolen og hastet bort til ham. «Det behøver ikke å være Sigurd, Hugo. Det er mange biler som kjører forbi Nes i dag.»

Men Hugo lot ikke til å høre etter. Han var som forstenet etter å ha hørt nyheten.

Evert så seg uforstående rundt på de andre. «Hva er det dere snakker om? Har ulykken noe med oss å gjøre?»

Elise åpnet munnen for å si noe, men klarte ikke. Krampegråten ville ta henne. Sigurd ... Å, nei! Å Gud, ikke la det være sant!

Det var Ingjerd som svarte mens hun ble stående og holde Hugo i armen. «Hugo drømte at en bil skled utfor veien. Det var jul, fortalte han meg. Inne i den ødelagte folkevognen så han Sigurd.»

Det ble helt stille. Alle lyttet forskrekket. Barna var heldigvis i annen etasje.

«Men vi vet da ikke om bilen de fortalte om i nyhetssendingen, er den samme som bilen Sigurd er i?» kom det uforstående fra Evert. «Det er mange biler på vei til julefeiring i dag. Over hele landet.»

«Enig,» sa Nicolas. «Går det ikke an å ringe politiet eller lensmannen i området det gjelder? Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor Nes i Ådal er.»

Hugo Hagbart så et øyeblikk rådvill ut, så snudde han seg og gikk mot døren uten å si noe.

«Jeg blir med deg, Hugo Hagbart,» sa Jostein og var allerede på vei ut av rommet. «Det må kunne gå an å få vite hva slags bil det var i hvert fall,» hørte de ham si idet døren gikk igjen etter dem.

«Hva slags bil så Hugo i drømmen, Ingjerd?» spurte Elvira, gråtkvalt i stemmen.

«Folkevogn,» hørte Elise Ingjerd svare.

«Og hva slags bil har venninnen til Sigurd?» spurte hun og rettet blikket mot Elise.

«Folkevogn,» kom det rolig fra Johan.

Både Elise og de andre vendte seg mot ham, forbauset over det klare svaret.

«Hugo Hagbart sa ikke noe om hva slags bil det var,» sa Evert. «Ulykken som ble omtalt i radioen, behøver slett ikke å ha noe med Sigurd å gjøre.»

Hugo lot ikke til å høre etter hva som ble sagt, han vaklet ut av rommet. Ingjerd fulgte etter ham.

Ragnhild kom bort til Elise og la armene om halsen hennes. «Det behøver ikke å være Sigurd, mormor. Vi vet bare at det var en bilulykke, og det er mange biler på veien i kveld.»

Elise nikket mens hun kjempet med gråten.

«Vet dere hvem kjæresten hans er?» spurte Torunn.

Elise bet seg i leppen og ønsket at Torunn ikke hadde spurt, men da alle rettet blikket mot henne, var hun nødt til å svare. «Det er Berit. Den forrige hushjelpen til Jostein og Hugo Hagbart,» klarte hun så vidt å få frem.

Det lød et gisp. Elise visste ikke hvor det kom fra.

«Mener du hun som var gift med konemishandleren i Thorvald Meyers gate?»

Elise nikket. «Vi bør kanskje ikke fortelle det til Jostein og Hugo Hagbart.»

«Det kommer de til å få vite hvis ulykken har noe med Sigurd å gjøre,» svarte Evert.

Elise tok Johans hånd i sin og klemte den. Hun lurte på hvor mye han hadde forstått.

Evert reiste seg. «Står ikke telefonen inne på kontoret til Hugo Hagbart?»

Flere nikket.

«Jeg går ut og hører om de har fått vite noe. Antakelig vil ikke politiet si noe ennå, men når det gjelder de pårørende, stiller det seg vel annerledes.»

Alle de andre fulgte ham med øynene da han gikk ut av rommet. En stund var det helt stille igjen.

Til toppen