Ragnhild stirret intenst på mannen i den grå frakken som steg i land fra rutebåten. Om dette var Geir Larsen, var hun jammen glad for at hun hadde bestemt seg for å følge etter Karin til hennes første stevnemøte med mannen.

Ragnhild hadde lidd voldsomme kvaler da hun snek seg etter Karin denne søndagsformiddagen. På forhånd hadde hun drøftet dette forestående stevnemøtet med både Perdy, Sverre og fru Wendel. Sverre mente at hun burde la Karin være i fred, men både fru Wendel og Perdy hadde vært overbevist om at Ragnhild burde holde et øye med henne. Begge to kjente Karin og visste hvor hodestups forelsket hun var i denne mannen, til tross for at hun aldri hadde møtt ham. Brevene hadde riktignok gått forrykende tett mellom Oslo og Tangholmen, men betydde det at man egentlig kjente hverandre? Det var vel lettere å lyve i et brev enn ansikt til ansikt.

Ragnhild orket ikke tanken på at Karin skulle bli lurt, eller enda verre, at det skulle dukke opp en mann med onde hensikter. Det var bange anelser som til sist hadde overbevist henne om å følge etter.

Men jo nærmere mannen i den grå frakken kom, desto mer usikker ble hun på at det var Geir Larsen. Hun rettet blikket mot Karin, som fremdeles sto og stirret mot båten. Hun enset visst ikke mannen i den grå frakken, verken på hans ferd over landgangen eller idet han passerte henne med bare en meters avstand på vei bort til en velkledd mann med mørk hatt. De to mennene håndhilste før begge to kløv inn i en sort Ford.

Ragnhild blunket forvirret. Åpenbart hadde det ikke vært den rette likevel. Men hvor i all verden var han så? Den lille strømmen av passasjerer var i ferd med å ta slutt. Alle var kommet seg i land.

Karin glattet nervøst over krøllene. Hun hadde gått med digre ruller i håret hele morgenen og brukt flere dager på å velge antrekk og frisyre til dette møtet. Det forventningsfulle smilet bleknet idet hun forsto at det ikke ville komme flere passasjerer fra båten. Nå begynte tvert imot de som ventet på kaia å gå om bord. Om bare et lite minutt ville landgangen bli hevet og båten forlate dem.

Ragnhild følte seg ussel der hun sto og spionerte på Karin, som kikket seg forvirret rundt. Kanskje var de innom akkurat den samme tanken: Kunne Geir Larsen virkelig ha greid å komme seg i land uten at de la merke til hverandre, til tross for at de hadde utvekslet fotografier?

Folkemengden var i ferd med å løse seg opp. Et par ble stående og vinke til båten, før de også ruslet bort fra kaianlegget. Nå var det bare Karin igjen. Det begynte å yre i luften. Regnskuren de hadde hatt tidligere på dagen, truet med en runde til.

Ragnhild hadde ikke hjerte til å la Karin stå alene lenger. Det var på tide å gi seg til kjenne. Hun trådte frem mellom pakkhusene og gikk med langsomme skritt mot kjøkkenpiken.

«Ragnhild!» utbrøt Karin idet hun fikk øye på henne. «Hva gjør du her?»

«Jeg kunne ikke la deg gå hit alene. Jeg var urolig for deg, forstår du vel.»

«Jeg sa jo at du ikke trengte å uroe deg! Du skulle ikke ha kommet hit!»

«Unnskyld. Men jeg greide simpelthen ikke å la være.»

Karin så både snurt og flau ut da hun vendte blikket utover havet.

«Er du sikker på at det var med denne båten han skulle komme?»

«Helt sikker,» sa Karin med tykk stemme. «Denne båten var det eneste alternativet dersom vi skulle rekke å få litt tid sammen i dag. Han visste at jeg hadde hele formiddagen fri. Neste båt anløper ikke før halv fem i ettermiddag.»

«Kan dere ha misforstått hverandre? Kanskje han tok toget eller bussen isteden?»

Karin så tvilende ut. «Kanskje. Men vi skrev altså bare om båten. Jeg skulle møte ham her på kaia klokken halv elleve presis.»

«Så er det vel et eller annet som har kommet i veien,» sa Ragnhild mildt og la armen rundt skuldrene hennes.

«Hva om han er blitt utsatt for en ulykke eller har blitt syk?» Karin fikk store øyne. «Eller han kan ha blitt ranet? Jeg har lest i avisen at det er en ordentlig ransbølge i Oslo nå. Det er visst farlig å gå på gaten.»

«Det vet jeg ikke om jeg kan være enig i,» sa Ragnhild beroligende. «Husk at jeg har bodd der i flere år. Jeg har aldri blitt ranet. Og Geir Larsen er vel en stor og sterk mann, så jeg tror ikke du trenger å engste deg for ham.»

«Jeg må få tak i ham og forsikre meg om at alt er i orden!»

«Jeg er helt sikker på at det bare dukket opp noe som forhindret ham i å komme. Kanskje han ble nødt til å ta et ekstraskift på arbeidet, eller at han forsov seg og ikke rakk båten?»

«Det ville han aldri ha gjort. Ikke så mye som han gledet seg til å komme hit.» Karin tørket øynene med håndbaken.

«Kom nå, snille Karin. Her i regnet behøver vi i alle fall ikke å stå. Neste båt kommer ikke før om mange timer.» Hun stakk armen sin innunder kjøkkenpikens og trakk henne med seg. «Nå går vi hjem, lager en god kopp te, og så er jeg sikker på at alt ordner seg.»

«Jeg kan bare ikke begripe hvorfor han ikke kom. Noe må være alvorlig galt!»

Ragnhild ble grepet av Karins uro. Hun hadde også forventet at Geir Larsen skulle komme med rutebåten. Hennes bekymring hadde slett ikke vært at han skulle utebli, men at han ikke skulle være den han hadde gitt seg ut for. Om hun greide å legge den bekymringen vekk, skulle hun innrømme at Geir Larsen virket som den rene drømmemannen. Ifølge Karin hadde de allerede drøftet ekteskap og en fremtid sammen. Foruten at det hadde vært et eller annet som sto i veien for ham, noe Karin imidlertid hadde bedyret at han nettopp hadde ryddet opp i. Kunne det likevel være det samme som hadde forhindret ham i å komme til Tangholmen også?

Den ulmende mistanken om at mannen allerede var gift, ble vekket til live igjen. Karin hadde insistert på at det ikke forholdt seg slik, men Ragnhild visste ikke riktig hva hun skulle tro.

For å få Karin til å tenke på noe annet, bestemte hun seg for å bytte tema. «Hørte du forresten at Isak Engebretsen sa opp stillingen som pedell i morges?»

«Ja. Fru Wendel og jeg fikk det med oss fra kjøkkenet. Han gikk jo ikke akkurat stille i dørene.»

«Nei, det skal være visst. Skjønt, det er kanskje heller ikke riktig av meg å si at han sa opp. Bestyrer Rustad provoserte ham, og greide ikke å skjule hvor fornøyd han ble da pedellen utbasunerte at han hadde fått nok.»

«Men hva skal vi gjøre uten pedell?»

«Sannelig om jeg vet. Det tror jeg ikke bestyreren heller har tenkt over.» Ragnhild uroet seg også for stakkars Turid og hennes vesle datter Emilie. De var avhengig av Isaks faste inntekt fra skolen, selv om han hadde hevdet at han hadde penger nok, noe som heller ikke hang på greip.

Turid hadde berettet at han hadde fått seg en kveldsjobb, da han reparerte biler på et verksted. Han tjente visst godt, men var det så mye at han ikke lenger behøvde stillingen på skolen? Turid, som hadde så mange planer for det forfalne huset de skulle få kjøpe. De skulle få innlagt vann, strøm og bygge ut et ekstra soverom. Ville virkelig alt dette la seg gjøre, kun med Isaks lønn fra bilverkstedet? Fantes det egentlig nok biler på Tangholmen og omegn til at en slik forretning gikk rundt?

Ragnhild følte seg medskyldig i det som hadde skjedd under frokosten. Hun burde ha greid å stagge munnhuggeriet til bestyreren før det eskalerte. Kanskje ville hun ha greid å overtale Rustad til å ta pedellen tilbake i tjeneste, om det ikke hadde vært for at Isak nektet. Dessuten hadde han vært temmelig skarp mot henne da hun løp etter ham. Kalt henne snushøne og det som verre var.

Egentlig fortjente han ikke hennes hjelp. Det var Ragnhild som hadde skaffet ham posten på skolehjemmet, og han hadde gang på gang vist seg å ikke være tilliten verdig, ved å komme for sent, sluntre unna arbeidet og være en svært dårlig innflytelse på guttene. Men alt sammen hadde hun gjort for Turids skyld.

Stakkars Turid hadde ikke hatt det så enkelt etter at hun giftet seg med Isak, verken da de bodde i Finnmark eller etter at de flyttet til hennes hjemtrakter. Det var åpenbart at Isak slet med å tilpasse seg livet i sør, og Turid hadde sagt klart ifra til henne at hun burde ofre Isak litt mer tålmodighet. Tross alt hadde han reddet Turid ut av en farlig situasjon før de giftet seg, og han var en god ektemann og far. Ragnhild hadde lovet henne det, men ikke greid å holde løftet. Nå ville sikkert Turid gi henne skylden for at arbeidsforholdet hadde gått skeis.

Hun bestemte seg for å ta seg en tur til det lille, røde huset ved vannkanten og snakke med venninnen om saken. Så snart Isak fikk tenkt seg om, ville han helt sikkert ha tilbake jobben sin, og da skulle hun love å tale hans sak, nok en gang.

Ved siden av henne stanset Karin brått og la hendene for ansiktet. Hun brast i gråt. «Jeg blir simpelthen helt syk av engstelse. Jeg forestiller meg det ene verre enn det andre.»

Ragnhild fikk dårlig samvittighet for å ha fortapt seg i sine egne problemer når hun visste at Karin var så urolig.

«Snille Karin, ro deg ned. Jeg er sikker på at alt er i orden med Geir. Det finnes mange naturlige årsaker til at han kan ha blitt forhindret. Jeg forstår godt at du ble skuffet over at han ikke kom, du hadde jo gledet deg slik, men dette var jo ikke deres eneste sjanse til å møtes. Det vil komme plenty med anledninger til at han kan komme hit og hilse på kjæresten sin.»

Karin snufset. «Det mener du ikke. Du liker ham ikke, gjør du. Du stoler ikke på ham. Det var derfor du ikke kunne dy deg for å spionere på meg. Du ble sikkert glad da du så at han ikke kom.»

Til toppen