Fortid og fortielser (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 8

Forfatter:

Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202572761
Kategori: Romanserier
Omtale Fortid og fortielser
Sørine forstår at noe er i ferd med å skje på Solhaug, men faren svarer bare hemmelighetsfullt når hun spør.

– Jeg er stolt av deg, Sørine. Så inderlig stolt, hvisket faren. – Jeg vet nå at jeg har gjort det eneste rette.
– Det eneste rette, gjentok Sørine. – Hva er det du mener?
– Det trenger du ikke vite, lo faren beskjemmet. – Det er i så fall ikke opp til meg å fortelle deg det.

Til toppen

Andre utgaver

Fortid og fortielser
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Sørine bykset bakover da det knirket i en dør. Det var enkefruen som kom langsomt ut av værelset sitt, men hun var så treg i bevegelsene at hun selv rakk å smyge seg rundt hjørnet og ile ned trappen. Hun hadde fått på seg kåpen, votter og lue før enkefruen nokså andpusten kom ned. Hun smilte til henne og hjalp henne på med ytterklærne.

Det var ikke så bitende kaldt ute som Sørine hadde fryktet. Var det ikke kulden Levion hadde brukt som unnskyldning for å gå inn? Vel, det kunne tenkes at han ble lei av kvinnfolkpratet mellom Natalie og tanten. Noen menn ble det. Det kunne selvsagt hende han mente at Natalie og tanten behøvde en stund for seg selv. De hadde ikke møttes før reisen til Solhaug, og de trengte å bli kjent med hverandre. Kanskje var det galt av henne å slutte seg til dem? Hun var tross alt ikke i familie. Men enkefruen ville vel ikke ha bedt henne med om hun trodde Natalie og Inga Karoline følte at de ble forstyrret? Theresia kjente datterdatteren sin, og visste nok hva hun foretrakk.

De så Natalie og Inga Karoline som to prikker i det fjerne. De hadde fulgt den oppmåkede stien fra tunet til Utenga, og nå var de på vei tilbake til gården. Ennå hadde de et stykke igjen, og Sørine og Theresia bestemte seg for å gå dem i møte. De passerte havnehagen, og som på et signal stanset de og betraktet Olai og føllet. De andre hestene sto i stallen, slik at stalldrengen hadde god plass til å trene Valemon. Valemon var ennå for ung til å få på sal og bissel, men Olai hadde tatt på ham en grime. Fra grimen gikk det et ledetau, men Olai behøvde ikke å dra i det. Valemon fulgte lydig etter. De gikk i ulike formasjoner; i sirkler, åttetall og sikksakk.

Ved enden av havnehagen ptroet Olai på Valemon. Valemon adlød øyeblikkelig. Han fikk ingen godbit for å ha vært flink, men stalldrengen klappet ham over mulen. De sto for langt unna til at hun kunne høre hva Olai sa, men Sørine gjenkjente den rolige duren, det spesielle tonefallet Olai brukte når han snakket til hestene. Hun var sikker på at de om noen år ville få fullt utbytte av Valemon. Han ble trent av den beste hestekjenneren i bygda, ja, i nærliggende sogn også.

Sørine og Theresia fortsatte fremover, det samme gjorde Natalie og Inga Karoline, så de nærmet seg hverandre ganske fort. De smilte vennlig til hverandre, og da Natalie holdt armen innbydende ut mot Sørine, grep hun den. De gikk arm i arm, slik også Inga Karoline og moren gjorde.

Nysgjerrigheten prikket i Sørine, men hun klarte å stå imot fristelsen til å spørre Natalie om oppveksten. Det beste var om Natalie innledet selv, først da kunne hun vise oppriktig interesse.

Plutselig stanset Natalie. Hun ble stående og skue fremfor seg med ansiktet løftet mot solen. Hun beundret Solhaug, og gården var et nydelig skue der den lå i vinterkledde omgivelser. Solstrålene speilte seg i glitrende snø, så sterkt at det nesten stakk i øynene.– Det er en gild gård du bor på. Ikke rart mor ville bosette seg her.

Til toppen

Bøker i serien