Aila stirret skrekkslagen på skikkelsen som hadde fulgt etter henne, og som nå sto foran henne. Da han senket lampen så den ikke blendet henne, så hun hvem det var. Hun pustet lettet ut.
– Du skremte meg, sa hun og hev etter pusten. – Jeg trodde det var en annen.
– Hva gjør du her på denne tiden av døgnet, Aila? sa Lawrence undrende.
Blikket hennes falt på den store hunden som sto ved siden av gartneren. Den stirret på henne med blanke øyne og tungen ut av munnen. Den virket ikke farlig, bare snill.
– Er det din hund?
– Ja, dette er Buddy, sa Lawrence og smilte. – Ikke vær redd, han gjør deg ingenting. Jeg går kveldstur med ham, slik jeg gjør hver kveld. Jeg beklager at jeg skremte deg, men jeg trodde det var en løsgjenger her. Nå vil jeg at du skal fortelle meg hva du gjør ute så sent på kvelden. Han så granskende på henne, og stemmen var rolig, men bestemt.
Aila bet seg i leppen og kastet et blikk mot den svarte skogen. Amy var ikke å se, men Aila kunne føle at hun fremdeles var der. Hun skjulte seg, men hvorfor? Var hun redd Lawrence også? Hun snudde seg mot ham igjen, ville han tro henne hvis hun fortalte om Amy? Hun måtte bestemme seg for hvor mye hun kunne si til ham.
– Jeg så etter noen, sa hun nølende.
Lawrence rynket pannen.
– Hvem da?
Aila skottet mot skogen igjen. Kunne Amy høre hva de sa? Hun håpet det, for da ville hun kanskje komme frem fra skjulestedet sitt. Kanskje Lawrence kunne hjelpe henne? Hun snudde seg og møtte blikket hans.

Til toppen