Kornelia hadde stilt seg opp helt inntil husveggen, like ved trappen, så bestefaren kunne ikke se henne fra sin plass i døråpningen. Med den ene hånden i et klamt og hardt grep om hanken på kofferten, sto hun og nærmest holdt pusten mens hun hørte Jonas kremte og rense strupen før han sa:
– Herr Abrahamsen …
Han rakk ikke å si mer før bestefarens stemme lød inne fra gangen, lav og hvesende, men likevel høy nok til at Kornelia hørte hvert ord:
– Jonas Nymoen! Hvordan våger du å komme her …?
– Herr Abrahamsen, vær så snill. Hør på meg, avbrøt Jonas ham bønnfallende.
– Kom deg vekk herfra! Ikke vis deg her igjen! Du har vel gjort Katrine nok vondt, om du ikke skal komme hit og ødelegge selveste bryllupsdagen for henne! Bestefarens stemme dirret av sinne.
– Bryllupsdag … Jonas virket himmelfallen. – Jeg beklager … jeg … jeg visste ikke …
– Så se å forsvinne, så vi kan fortsette feiringen av de nygifte!
Inne fra huset hørte Kornelia bestemoren rope:
– Linus, hvem er det?
– Ikke noe å bry seg om, bare en tater som vil selge noe, ropte bestefaren tilbake. Og så, med den samme lave, hvesende stemmen: – Så … forsvinn!
– Men hør …
– Forsvinn, sa jeg!
Kornelia hadde sluppet taket i kofferten. Nå sto hun og presset hendene hardt mot munnen, som om hun på den måten kunne stoppe gråten som var på vei opp over strupehodet. Men presset ble for stort. Et sårt hulk slapp ut mellom de klamme hendene, og med blikket festet på Jonas, som sto på trappen og stirret sint på den eldre mannen i døråpningen, så hun at de såre hulkene hadde nådd bestefarens ører. Nå stakk han hodet ut av døren og snudde seg mot henne.
– Ta med deg kjæresten din, eller hvem hun er, og forsvinn. Og ikke vis deg her mer! freste han. – La oss … la Katrine være i fred!
Til toppen