Fortielser og løgner (Heftet)

Serie: Livets lenker 30

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 30
ISBN/EAN: 9788202438432
Kategori: Romanserier
Omtale Fortielser og løgner

Gudbrandsdalen og Quebec, august 1859

Hildegard forteller Elen at hun hører stemmer i hodet, stemmer som befalte henne å slå ned herr Opsahl. Elen blir livredd og låser henne inne på værelset i frykt for hva hun kan finne på. Hildegard går berserk, og Elen forstår at hun trenger hjelp.

I Canada er Thorine i tvil om hva hun skal gjøre med baronessens tilbud om penger hvis hun forlater Quebec. Mina dør, og det kommer nytt om at Peder er forsvunnet.

Elen forsøkte å samle tankene. Synet av Hildegard forferdet henne. Svigerinnen var ikke seg selv. Det er noe skrekkelig galt med frøken Hildegard, hadde Cornelius sagt. Var det dette han mente? Eller hadde han sett noe annet? – Jeg må få tak i barnet, hvisket Hildegard, – jeg må få tak i ham. Jeg hadde ikke noe valg. Han sa at jeg måtte gjøre det. Igjen ga Hildegards ord Elen frysninger.


UTDRAG FRA BOKEN:

Et enslig talglys var tent. Ved vinduet sto Hildegard med det sovende barnet i armene. Hun snudde seg ikke da Elen kom inn. Sakte gikk Elen mot kvinnen. Bena skalv under henne. I de få sekundene det tok å komme seg fra døren og bort til Hildegard, så hun for seg alle mulige scenarier; hvordan Hildegard kunne finne på å slenge Ingrid ut av vinduet, eller hvordan kvinnen ville gripe om barnets hals og klemme til så fort at alle forsøk på å redde piken ville være nytteløse. Man kunne lett knekke nakken på en slik liten en, som en kylling. Derfra var det ingen vei tilbake. Ikke engang en lærd doktor kunne kurere en brukket nakke.
 – La meg ta henne. Stemmen skalv så hun knapt fikk frem ordene. Det sitret i hendene da hun strakte seg etter barnet. Forsiktig løftet hun barnet ut av Hildegards grep. Ingrid vred seg, men sov fremdeles da Elen la henne tilbake i sengen. Så grep hun Hildegards hånd og leide henne ut fra soveværelset og inn på hennes eget. 
 – Jeg er lei for det, hvisket Hildegard og skaket som om frosten for i henne.
 – Det går bra, trøstet Elen, sjeleglad for at Ingrid igjen lå trygt i sengen og at Hildegard var tilbake på værelset sitt.
 – Jeg savner ham. Hildegard sank ned på sengekanten og så fullstendig fortapt ut.
 – Du visste at dette ville skje før eller siden. Elen gløttet på henne, men det kom ikke noe svar. Hildegard var taus. Det var som om hun hadde forsvunnet inn i sin egen verden. 
– Om det er til trøst, skal du vite at jeg aldri har sett større glede noen gang enn da foreldrene fikk ham i armene sine.
 – Han var min.
 Elen støet seg mot tømmerveggen og la armene i kors. – Nei, sa hun lavt, – han var ikke din, men du tok deg av ham på beste vis. Det var svært edelt av deg.
 Et hatefullt blikk rammet Elen så hun skuttet seg. Hildegard innbilte seg da vel ikke at det var hennes feil at foreldrene var kommet?
– De sa at de ville beholde navnet hans, sa hun lavt. 
 – Anker?
 – Ja, de syntes at du hadde gitt ham et så fint navn at de ville beholde det.
 – Tror du jeg finner trøst i de elendige ordene dine? Hildegard gløttet hatefullt på henne. – Tror du at jeg får det bedre av å høre hvor lykkelige de ble? Han var min, Elen. Det var min unge! Hildegards neve dasket i sengefellen. – Jeg tok meg av ham på beste vis! Og slett ikke med lett hjerte. Jeg er ikke ond, jeg gjorde bare det som måtte gjøres, og jeg gjorde det fordi han sa at jeg måtte. Jeg hadde ikke noe valg. Det var bare slik det var. Man kan ikke alltid velge. Jo, kanskje hvis man heter kong Oscar, men han har jo ikke gitt lyd fra seg, og ingen andre heller, enda jeg sendte brev, flere brev, for mange uker siden. Når ingenting nytter, så må man selv ordne opp. Jeg hadde ikke noe valg. Hadde ikke noe valg.
 Hildegards tirade fikk Elen til å måpe. Svigerinnen virket fullstendig ute av seg der hun satt på sengen og utstøtte små hulk mens hun slo armene om seg selv og rugget frem og tilbake. Elen stirret på henne. Noe illevarslende steg i henne, det var en brennende følelse av uhygge som sakte kom krypende. Var det i ferd med å gå rundt for Hildegard?
 – Hvem er det som sa at du skulle gjøre noe? spurte Elen forsiktig.
 Men Hildegard svarte ikke, det kom bare små ynkelige pip fra henne, og hun vugget fremdeles. Frem og tilbake. Som om hun satt i en båt og fulgte bølgenes evige bevegelser. 
Elen forsøkte å samle tankene. Synet av Hildegard forferdet henne. Svigerinnen var ikke seg selv. Det er noe skrekkelig galt med frøken Hildegard, hadde Cornelius sagt. Var det dette han mente? Eller hadde han sett noe annet? 
– Jeg må få tak i barnet, hvisket Hildegard, – jeg må få tak i ham. 
– Hildegard … Elens stemme var bønnfallende. – Han skal være hos foreldrene sine.
– Nei, han skal være her. Det er det som er meningen. Det er alltid en mening. Alltid! 
 En snev av noe brent gjorde at Elen raskt gløttet seg rundt, men talglyset på Hildegards værelse brant rolig og sto ikke nær noe brennbart. 
 – Jeg hadde ikke noe valg. Han sa at jeg måtte gjøre det.
 Igjen ga Hildegards ord Elen frysninger. Det var noe med stemningen og hvordan kvinnen rugget. Cornelius hadde rett i at noe var galt, innså Elen.
 – Hvem var det som sa at du skulle gjøre det? spurte hun på nytt.
 – Først trodde jeg at det var herr Opsahl, og jeg forklarte ham i klartekst at han ville dingle i galgen for sine gjerninger, for ingen tar et barn ustraffet. Hildegard snappet i seg luft og klorte fingrene mot halsen. – Men så forsvant han av seg selv. Det var et Guds under, ett av mange. Den allmektige ledet meg ut på den tornefulle sti, og jeg skjønte det først da befalingen kom om å slå lysestaken i herr Opsahls hode. 
 – Hva er det du snakker om, Hildegard? Det var da ingen som befalte deg å gjøre det?
– Jo, men det var ikke Frederik som sa det. Han ba meg tross alt ikke om å slå en tipunds lysestake i sitt eget hode, ropte Hildegard. – Det ville i så fall være ytterst tåpelig. Ytterst tåpelig, hikstet hun og begynte å le. 
 Elen så på henne med gapende munn. Om hun for noen minutter siden hadde lurt på om Hildegard var i ferd med å bli gal, var hun ikke lenger usikker. Det gikk trill rundt i hodet på svigerinnen, som kastet seg bakover på sengen nå og gapskrattet. 
 – Sier du at noen befalte deg å slå lysestaken i herr Opsahls hode? kom det forundret fra Elen.
 Hildegards flir stanset, og hun skjøv seg opp. – Ja, svarte hun likefrem. – Og jeg kunne slått ned deg også, men det ville han ikke. Kan du forstå det? Jeg forstår det ikke. 
– Hvem er det du snakker om?
 – Hvem tror du? Hildegards blikk spiddet Elen. – Jeg forstår ikke hvorfor han ikke ba meg gjøre det av med deg med det samme, hvisket hun. – Du svek ham jo. Du, Elen, er den største synder av oss alle.

Til toppen

Andre utgaver

Fortielser og løgner
Bokmål Ebok 2014
Fortielser og løgner
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Bøker i serien