Tante Fanny så forvirret på Yngvil. – Jeg … jeg forstår ikke riktig. Du sier at du har skrevet to brev til meg, men jeg har ikke mottatt et eneste. Og du antyder at de er blitt stjålet under postgangen! Hvorfor skulle noen ha gjort noe slikt? Brevene kan jo ikke ha vært av interesse for andre enn meg. Nå må du fortelle, Yngvil, ba hun innstendig, – alt som har skjedd!

– Det er en lang historie, tante.

– Vi har tid. God tid. Sett dere og hvil mens jeg ber tjenestejenta stelle i stand litt mat til oss. Dere må være sultne etter den lange reisen, fortsatte Fanny uten å trekke pusten. – Jeg er straks tilbake.

Yngvil sank utmattet ned på en stol. Hun bøyde seg fremover, støttet albuene på bordet og stønnet høylytt.

Harald hadde funnet en stol ved siden av henne. – Du er sliten, Yngvil, både etter reisen og alle hendelsene. Men nå er vi her ... Jeg er sikker på at Fanny vet råd. Hun virker som en meget klok og fornuftig kvinne.

Yngvil var takknemlig for at han prøvde å trøste. – Far sa at jeg ikke måtte stole på noen, han var så skremt og oppfarende før han døde, men jeg stoler på tante. Hun var glad i mor og far. Hun kunne ikke gjort dem noe vondt.

En ekkel følelse krøp plutselig gjennom Yngvil. Hva om det var Fanny som sto bak det onde som hadde rammet Brandsæther-familien? Det var hun som hadde hatt ansvaret for å pleie moren på dødsleiet. Hun hadde selv insistert på å se etter søsterensin her i Fredriksvern. Riktignok hadde hun ikke vært til stede da faren så brutalt ble drept, eller …? Tante Fanny kunne ha kommet til Eidsfoss og ventet på ham i skogen.

Hjertet galopperte i brystet på Yngvil da mulighetene åpenbarte seg. Kanskje Fanny til og med visste at faren skulle et ærend til Drammen eller Sande. De to hadde snakket en del sammen under Alvildes begravelse. Nei, faren ville aldri ha fortaltom reisen til Fanny – ikke til noen, han hadde jo ikke fortalt det til sin egen datter engang. Og brevene. Hadde de kommet trygt frem og så løy Fanny og påsto at hun ikke hadde fått dem?

Hysteriet begynte å bygge seg opp i Yngvil. Uvitende og naiv hadde hun muligens gått rett i klørne på den som sto bak alt sammen. Nei! Tante Fanny ville aldri gjort noe slikt. Aldri. Dessuten var det to menn som hadde overfalt henne på foreldrenes gamle værelse. Og hvordan skulle spedvokste Fanny ha klart å overrumple faren når han satt ivognen? Hun ville knapt klart å stanse Sølvfaks. Fanny var ikke innblandet i noe som helst, det var Yngvil helt sikker på.

Fanny kom tilbake, og snart skramlet det i et lite trebord med hjul som tjenestejenta skjøv frem til hagebordet. Der hadde hun servise, kaffekanne og et fat med nysmurte lefser. Hun trakk seg tilbake etter å ha dekket bordet.

– Dere skal naturligvis få middag senere, men jeg valgte noe enkelt nå. Jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på historien din, Yngvil.

– Den er så trist og lei, sa Yngvil og forbannet den skjelvende stemmen. Hun ville ikke gråte. Hun måtte ha styrke til å berette om det siste årets dramatiske opplevelser.

– Det er forferdelig at Agnete og du skulle miste begge foreldrene deres med så få måneders mellomrom. Dere hadde nok med den byrden, synes jeg, men jeg forstår at det har skjedd mer? Spørsmålet lød som en konstatering. Fanny skjenket kaffe i koppene mens hun hadde Yngvil i øyekroken.

Yngvil trakk pusten dypt. Det nyttet ikke med fortielser – nå måtte hun redegjøre for alt. Alt som faren også hadde bedt henne holde for seg selv. Hun husket at Fanny ikke hadde fått vite noe tidligere. Derfor måtte hun fremlegge det i riktig rekkefølge og så skånsomt og enkelt som mulig.

Fanny sendte lefsefatet rundt. Yngvil forsynte seg. Ingen kunne lage lefser som tanten. Det var lenge siden hun hadde smakt dem, men fortsatt kunne hun gjenkalle smaken av smørkrem.

– Du må endelig forsyne deg, nødet Fanny da Harald ble forlegen. Det så ut som han var usikker på om han kunne ta en. – Det er mer enn nok til oss tre, la hun til da hun skjønte at han ikke var vant til å spise sammen med herskapet.

– Takk. Blygt tok han til seg en lefse, lente seg bakover mot stolryggen og ventet på det Yngvil hadde å si.

– Du lurer kanskje på hvorfor Harald, kusken min, får høre hva jeg har å fortelle? Det er fordi han allerede vet, fortsatte Yngvil uten å vente på svar, – han har hjulpet meg tidligere ved … visse anledninger. Til og med det lille jeg vet om familiehemmelighetene,

har jeg meddelt ham. Så – jeg må ta alt fra begynnelsen. Far var så oppskaket og redd før mor døde, og bedre ble det ikke etterpå.

Fanny åpnet munnen for å innvende noe, men så lukket hun den igjen.

– Samme kveld, etter begravelsen, ville han snakke med meg alene. Da viste ham meg skjøtet over andelene i Jernverket.

– Jeg trodde Mathias eide rundt tjue prosent?

– Det stemmer. Det samme som tvillingbroren, Mads. De hadde atten prosent hver. Jeg fikk streng beskjed om å gjemme skjøtet et sted ingen kunne få tak i det.

– Hvorfor var det så viktig? Alle visste jo om andelene hans.

– Det har jeg også fundert på flere ganger. Hvorfor var han så opptatt av at papirene ikke skulle falle i gale hender? Ingen kan benytte seg av dem likevel. Nå vel, kan hende vi forstår bedre når du har fått høre alt. Jeg forsøkte å lirke ut av ham om det var Mads han fryktet, men far ble sint da jeg nevnte broren. Han verken bekreftet eller avkreftet at det var Mads jeg måtte gjemme skjøtet for. Likevel …

– De var ikke akkurat venner, mumlet Fanny og viftet med hånden for å få henne til å fortsette.

– Fars underlige oppførsel skremte meg, betrodde Yngvil åpenhjertig. – En gang antydet han at noe ville skje med ham. Det var nesten som om han forutså sin egen død.

– Din far kunne umulig spå om fremtiden. Det må ha vært sorgen over Alvilde som gjorde ham tummelumsk, brøt Fanny inn.

Yngvil og Harald vekslet blikk. Tanten skulle snart få vite at hun tok fullstendig feil. Yngvil lot seg ikke forstyrre av avbrytelsen: – Tidligere sto alltid mors smykkeskrin med nøkkelen i låsen, men da hun reiste hit for å bli pleiet av deg, så var det låst. Vanligvis pleide far å forfatte personlige brev på skrivebordet i værelset deres, men så ryddet han bort papir og blekkhus.

– Forunderlig!

– Visst er det det. Og … og …

Fanny kikket spørrende på henne.

Tårene begynte å renne nedover kinnene på Yngvil. Hun løftet haken og skuet utover blomsterprakten i hagen. Hun kunne ikke se på verken Fanny eller Harald. Da ville hun bryte ut i vill gråt. – Du skjønner det, tante at … at … Far ble funnet død i Bergstigen.

– Ja? Fanny satte seg ytterst på stolen og ansiktsuttrykket var uforstående.

– Far hadde på forhånd sagt at han skulle dra til Holmestrand. Som du vet, ligger Holmestrand i motsatt retning.

– Han kan ha hatt et annet ærend. Et ærend vi ikke vet om.

– Det er en mulighet, men lensmannen avhørte mange om fars siste bevegelser. Da burde han ha funnet ut om noen av dem løy, om vitneforklaringene ikke stemte overens, eller om noen oppførte seg mistenkelig.

Fanny ble drivende hvit i ansiktet. – Hvorfor terper du på dette, Yngvil? Mathias var offer for et uhell. Han døde etter at hesten løp løpsk.

– Det var det jeg også håpet, tante. Senere oppdaget vi at seletøyet var skåret over. Yngvil orket ikke å holde det inne lenger og buste ut med sannheten: – Far ble drept, tante Fanny!

Til toppen