Det hadde begynt å blåse opp ute. Sluddet hadde gått over til regn, og nå pisket det mot ruten på kontoret. Paal Martin lot gårdsbøker være gårdsbøker og la regnskapet til side.

– Vi må snakke nærmere om danmarksturen, det var derfor jeg ville at du skulle komme, innrømmet Paal Martin. Han nølte et øyeblikk. Han følte for å få lettet sitt hjerte overfor Thea, men det var visse ting han måtte holde for seg selv, og ikke ønsket han å baktale svigerdatteren heller. Det var heller ikke riktig av ham å "takke" sønnen for et fint opphold ved å sitte og legge ut om at hustruen hans hadde virket mer eller mindre utilregnelig.

– Ja da, Juliane er god nok, svarte han derfor diplomatisk, – men hun var nok ikke den jeg hadde valgt for sønnen min, hvis det var opp til meg.

Forbauset sperret Thea øynene opp. – Å? Hva er det med henne, da?

– Det er litt vanskelig å forklare … Utseendet hennes feiler absolutt ikke noe, men hun virker unnvikende og er veldig innesluttet.

– Mener du at hun er sjenert? spurte Thea forvirret.

– Nja … Det kan selvfølgelig være at det ligger sjenanse bak også, svarte han og tok en slurk av kaffen. – Hun sier i hvert fall ikke så mye, og det var nesten umulig å få til en samtale med henne, dessverre.

Overrasket sperret Thea øynene opp. Dette hadde hun ikke ventet å høre. Et eller annet sted hadde hun sett for seg en kvinne som var litt som Irmelin, bare at Juliane var ordentlig og voksen i tillegg. Thea hadde dannet seg et bilde av en som både hadde talegavene i orden, og som var vel bevandret i de finere kretser. Med andre ord en kvinne av rang som hadde sjarmert Jostein med sitt bedårende smil og brune øyne, og som hadde klart det ingen andre hadde klart; nemlig å komme innunder huden på ham. Og så var det nesten umulig å få til en samtale med henne? Stakkars Paal Martin, og så han som var så koselig og lett å snakke med. Hun ble rent skuffet på hans vegne, og det sa hun til ham også.

– Nei, det trenger du ikke å bli, smilte han. – Jeg har hatt en uforglemmelig og flott tur, og hatt det utrolig hyggelig med Jostein og de små barnebarna. Bare så det er sagt! Jeg kan ikke nekte for at Juliane overrasket meg, men det er hun ikke den eneste som gjorde. Jostein har overrasket meg, han også. Han er blitt mye mer åpen enn jeg trodde var mulig for ham. Han nevnte faktisk, i all fortrolighet naturligvis, at Juliane ikke har hatt noen lett barndom. Slike ting er jo også med på å utforme ens personlighet, forsvarte han svigerdatteren. – Og så må vi ikke glemme at Juliane har hatt to svangerskap tett etter hverandre. Det kan faktisk tenkes at hun var mer sliten enn jeg skjønte?

Thea visste ikke hva hun skulle svare, for det siste hadde hun dessverre ingen kjennskap til. Hun lurte på om Jostein hadde utdypet hvilken barndom han la til grunn for Julianes væremåte? Paal Martin ristet på hodet og understreket at Jostein tross alt fortsatt var seg selv. Det var visse ting som han merket sønnen ikke ønsket å snakke om, og da gravde han ikke etter svar heller. Thea følte en viss lettelse ved erkjennelsen.

– For øvrig er Juliane ganske ung. Hun er bare atten år.

– Bare atten år? gjentok Thea. – Herregud, da kan hun ikke ha vært mer enn seksten år da Jostein satte barn på henne?

Det samme hadde Paal Martin tenkt. Eller det ville si, han hadde gitt det et slingringsmonn på et snaut år, for alt han visste, kunne det jo være at Juliane snart ble nitten også.

– Thea, det er noe jeg har lyst å fortelle deg … Han fanget det blå blikket. – Men det må for Guds skyld forbli mellom oss to.

– Ja, naturligvis!

– Det kan være at jeg tar feil, men du vet vi regnet litt frem og tilbake på det med Henrik, med tiden han ble unnfanget og sånn. Jeg tror ikke at han er Josteins biologiske sønn.

– Er det sant? Thea holdt pusten.

– Ja, men det er sagt for min egen regning, understreket Paal Martin. – For uansett om Jostein skulle ha hoppet på Juliane med en gang båten la til kai, noe jeg altså sterkt betviler, så mangler det minst en måned på at regnestykket kan gå opp. Også selv om vi prøver å forsvare det med at Henrik kan være født i slutten av februar.

Hjertet til Thea begynte å dunke så rart. – Men det er jo de som blir født to måneder før tiden også, og som overlever, hørte hun seg selv svare. – Fru Andersen fortalte meg om en gammel ungdomsvenninne av henne som fikk en sønn to måneder før tiden. Han var bitte liten, veide bare tre og et halvt pund, og ingen trodde han skulle overleve. I dag er han en stor og kraftig kar!

– Ja, jo…, svarte Paal Martin tankefull. – Det hender jo man hører om det også, men Henrik er allerede en robust, liten gutt, som er fremmelig for alderen. Det betyr selvfølgelig ikke at han ikke kan være født før tiden, men gutten virker så merkelig fremmed på meg også. Han liknet hverken på moren eller faren, for å si det rett ut. Riktignok hadde han Julianes brune øyne og samme farge på håret som meg, men likevel …

Til toppen