| Forfatter: | Sigrid Lunde |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Lokketoner |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788202433307 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Forviklinger
Både Synnøve og Bent er i knipe. Familien Meissner tror at Synnøve prøver å lure frøken Camilla, og det får hun unngjelde for. Hos stadsmusikant Fjeld kommer det skandaløse forhold for dagen. Bent blir dratt inn i dem, og ender atter i lenker, denne gangen i arresten i Trondhjem.
Hjemme i Sæterdalen smir Lars renker for å få Synnøve i sitt garn – og han er en mann som er vant til å få det som han vil.
Hjemme i Sæterdalen smir Lars renker for å få Synnøve i sitt garn – og han er en mann som er vant til å få det som han vil.
– Ho e glad ‘ti deg, ho Violetta Fjeld? spurte Synnøve.
Bent ble rød. – Ka e det for et spørsmål? Men det va kjøle snilt ‘tå deg å gi meg ‘sa fem skillingan.
Synnøve følte at hun sank litt sammen.
– E det nåkkå du vil fortel meg om pengan, Synnøve? Øynene hans brant seg inn i hennes, som om de ville se hva som var bakom.
UTDRAG FRA BOKEN:
Det blåste, og Synnøve hadde ikke votter. Hun frøs inn til margen, og verst var det med føttene. Og så fort som det ble mørkt! Men det var ikke natten som kom; skyene trakk seg sammen på himmelen, mørke og tunge. Vinden økte, og fikk snøfnuggene til å føles som brennende nålestikk mot ansiktet. Hun kunne ikke gå nedover i dette været. Hun måtte tjore det høyet hun hadde, og finne seterbua.
Bua var ikke vanskelig å finne i dagslys, men det var helt utrolig hvordan landskapet endret seg i dette været! Hun kjempet mot angsten. Sleden var tun, men likevel ville hun fylle på mer. Hun skulle så visst ikke få slengt ordet «kjerringbør» etter seg!
Hun dro det hun maktet. Vinden økte på, og hun så knapt en hånd for seg. Hun måtte la sleden være igjen, hvis hun skulle berge liv og helse. Hun dro sjalet godt om seg og gikk tvekroket mot vinden. Hun prøvde å skjemte for seg selv for å holde humøret oppe: Fant de henne ikke før til våren, slapp hun i det minste gapestokken!
– Nei! Du må ikke gi opp, Synnøve! sa hun høyt. – Gud vil ikke la dem sette deg i gapestokken, for Han vet at du er uskyldig! Hun trasket videre. Et øyeblikk, da kulingen løyet aldri så lite, syntes hun at hun så et gult lysglimt. Spilte fantasien henne et puss? Eller var det de underjordiske? Det fikk stå til!
Hun gikk mot lyset. Heller bli inntatt i berget hos hulderfolket , enn å bli funnet til våren, som et frostspekket, musegnaget lik.
Det glimtet i det gule lyset igjen. Hun så nok syner, ja. Men det var bedre enn den svarte håpløsheten. Hun frøs helt inn til margen. Tennene klapret, og føttene var følelsesløse. Men nå så hun lyset hele tiden, og hun kjente noe annet også: røyklukt.
Hun var framme ved bua. Her var det lys, og folk! Hun ramlet inn døren, og stirret rett inn i et sjokkert, skjeggete ansikt og et par glødende svarte øyne.
Mannen sprang opp med et skrik. – Vik ifrån mej, svartefaen!
Synnøve gikk over ende på gulvet. Varmen var som en mur. – Det e berre ho Synnøve, presset hun fram mellom frostsvulne lepper.
Dette var en kar hun ikke var mye lysten til å treffe på alene, men akkurat nå spilte det ingen rolle om han var gammeleriks oldemor: Han hadde fyrt opp her.
– Visst känner jeg dig! hoiet den svartsmuskete karen. – Den vackra Sandmo-flickan! Han sparket døren igjen etter henne og hjalp henne opp på brisken. Selv om bolsteret var rått, kunne ikke kongens dundyne ha varmet mer eller vært mer tiltrekkende, syntes Synnøve.
Fredrik Olsen gikk under mange navn. Fante-Feke eller bare Feke var det vanligste, men selv likte han å kalle seg Fantekungen. Hva gjorde han i fjellet i dette været? I hvert fall gjorde han mer enn bare å glo. Han hadde nok støtt på forfrosne folk før, for han ga seg straks til å gni føttene hennes. Det stakk som piler, men han gliste oppmuntrende til henne og virket glad for å få selskap.
– Va gjør du här, dumma dråk? ropte han. – Du må vara tokig, som vandrar i marken i detta vädret!
Synnøve smilte, men svarte ikke. Det var underlig at hun ikke var redd, for folk sa gjerne at bare uhederlighet og vondske fulgte med fantefolket.
– Lite mat har jeg, sa han ivrig. – Har du nåt i skreppa?
Hun hadde tatt med seg mat, i tilfelle hun måtte overnatte. Det var en skalk hardnet tjukkbrød, en liten, ramsalt spekeknoke og litt grøt pakket inn i en ren fille.
Han så på maten, humret og blunket til henne. – Just ikke fetande kost, sa han, – men mycket bedre enn flugor, som dom säger at fanden äter når det e lite annat! Så har jeg fordömrade mig kaffe, som jeg bytte åt mig frå ei snill kjerring. Jag spådde henne et långt liv med et tjugotals ungar. Ska vi dele som broder och syster?
Hun nikket, smilte.
Vinden økte i styrke utenfor. Synnøve visste hun at hun hadde kommet seg hit i siste liten. Hadde hun nølt bare enda litt til, ville snørokket ha vært så tykt at hun ikke ville ha sett lyset fra bua. Hun skyldte Feke livet. Sannelig levde hun ikke et underlig, vrengt liv! Kirken og storfolket ville ødelegge henne, enda hun ikke hadde gjort noe av det hun ble beskyldt for. Mens Feke, som hun hadde sett ned på i likhet med folk flest, delte kaffen sin med henne, masserte henne og delt maten sin med henne. Guds veier var i sannhet uransakelige.
Hun var fryktelig søvnig, men ville ikke sove. Feke klarte bare å finne én kopp, så de delte den også.
– Du, Fredrik – for det e det du hette, ikkje sant?
Øynene hans glimtet i skjæret fra peisen. – Kalla mig Fante-Feke, du. Jeg är inte känslig for hva vackra flickor kaller mig. Han blunket, og det ubarberte ansiktet fortrakk seg i et glis.
– Tru du på Gud, Feke?
Øynene ble mer mønstrende. – Frågar du Feke om han tror på Gud? Vi som kommer från egyptiske faraoner och som släktar på kejsar Karl Magne, vi har vår egen gud. Nån säger han heter Jomla, andra at han heter Ra.
Hun grøsset. – Eg ska i gapestokken, eg, Feke.
Feke sprang opp. – Men himlande faen! Vem vil sette en vacker tjej som dig i skamstokken?
Hva var det med Feke som gjorde henne så fortrolig? Det var som ordene kom av seg selv, de lot seg ikke stoppe. Var det lettelsen over at hun hadde berget livet, og kunne takke denne tateren for det?
– Det e med meg som med deg, Feke, hørte hun seg selv si. – Ein treng ikkje å ha gjort det ein bli skulda for.
Han sto oppreist, litt lutrygget, for det var lavt under taket. Nå gnistret øynene hans, og han nesten ropte ut: – Der sa du sanna ord! Vi farande folk av gypsarnas ætt gör mycket som ni buroer tycker e brottslig. Vi blir jagat og hatat, og sammen med morsmjølka lär vi å hata igjen. Så forsvant sinnet hans, like fort som det var kommet, og han smilte. – Men dig kan jag aldrigen hata, vackerflickan. Eg ser godheten lyse ut av dig.
– For nåkkå tull, mumlet hun. – Eg e som folk flest, eg.
Han satte maten hennes på bordet, lite som det var, sammen med det han selv hadde: en bit gulharsknet flesk. Men det var sikkert spiselig, tenkte hun.
De delte broderlig, og sa ikke stort. Vinden herjet rundt bu-novene som tusen jamrende djevler. Der ute viste naturen alle sine krefter, men her inne var det godt, lunt og trygt, enda hun satt delte et lite rom med en mann som bygdefolk flest foraktet eller var redd for.
Det blåste, og Synnøve hadde ikke votter. Hun frøs inn til margen, og verst var det med føttene. Og så fort som det ble mørkt! Men det var ikke natten som kom; skyene trakk seg sammen på himmelen, mørke og tunge. Vinden økte, og fikk snøfnuggene til å føles som brennende nålestikk mot ansiktet. Hun kunne ikke gå nedover i dette været. Hun måtte tjore det høyet hun hadde, og finne seterbua.
Bua var ikke vanskelig å finne i dagslys, men det var helt utrolig hvordan landskapet endret seg i dette været! Hun kjempet mot angsten. Sleden var tun, men likevel ville hun fylle på mer. Hun skulle så visst ikke få slengt ordet «kjerringbør» etter seg!
Hun dro det hun maktet. Vinden økte på, og hun så knapt en hånd for seg. Hun måtte la sleden være igjen, hvis hun skulle berge liv og helse. Hun dro sjalet godt om seg og gikk tvekroket mot vinden. Hun prøvde å skjemte for seg selv for å holde humøret oppe: Fant de henne ikke før til våren, slapp hun i det minste gapestokken!
– Nei! Du må ikke gi opp, Synnøve! sa hun høyt. – Gud vil ikke la dem sette deg i gapestokken, for Han vet at du er uskyldig! Hun trasket videre. Et øyeblikk, da kulingen løyet aldri så lite, syntes hun at hun så et gult lysglimt. Spilte fantasien henne et puss? Eller var det de underjordiske? Det fikk stå til!
Hun gikk mot lyset. Heller bli inntatt i berget hos hulderfolket , enn å bli funnet til våren, som et frostspekket, musegnaget lik.
Det glimtet i det gule lyset igjen. Hun så nok syner, ja. Men det var bedre enn den svarte håpløsheten. Hun frøs helt inn til margen. Tennene klapret, og føttene var følelsesløse. Men nå så hun lyset hele tiden, og hun kjente noe annet også: røyklukt.
Hun var framme ved bua. Her var det lys, og folk! Hun ramlet inn døren, og stirret rett inn i et sjokkert, skjeggete ansikt og et par glødende svarte øyne.
Mannen sprang opp med et skrik. – Vik ifrån mej, svartefaen!
Synnøve gikk over ende på gulvet. Varmen var som en mur. – Det e berre ho Synnøve, presset hun fram mellom frostsvulne lepper.
Dette var en kar hun ikke var mye lysten til å treffe på alene, men akkurat nå spilte det ingen rolle om han var gammeleriks oldemor: Han hadde fyrt opp her.
– Visst känner jeg dig! hoiet den svartsmuskete karen. – Den vackra Sandmo-flickan! Han sparket døren igjen etter henne og hjalp henne opp på brisken. Selv om bolsteret var rått, kunne ikke kongens dundyne ha varmet mer eller vært mer tiltrekkende, syntes Synnøve.
Fredrik Olsen gikk under mange navn. Fante-Feke eller bare Feke var det vanligste, men selv likte han å kalle seg Fantekungen. Hva gjorde han i fjellet i dette været? I hvert fall gjorde han mer enn bare å glo. Han hadde nok støtt på forfrosne folk før, for han ga seg straks til å gni føttene hennes. Det stakk som piler, men han gliste oppmuntrende til henne og virket glad for å få selskap.
– Va gjør du här, dumma dråk? ropte han. – Du må vara tokig, som vandrar i marken i detta vädret!
Synnøve smilte, men svarte ikke. Det var underlig at hun ikke var redd, for folk sa gjerne at bare uhederlighet og vondske fulgte med fantefolket.
– Lite mat har jeg, sa han ivrig. – Har du nåt i skreppa?
Hun hadde tatt med seg mat, i tilfelle hun måtte overnatte. Det var en skalk hardnet tjukkbrød, en liten, ramsalt spekeknoke og litt grøt pakket inn i en ren fille.
Han så på maten, humret og blunket til henne. – Just ikke fetande kost, sa han, – men mycket bedre enn flugor, som dom säger at fanden äter når det e lite annat! Så har jeg fordömrade mig kaffe, som jeg bytte åt mig frå ei snill kjerring. Jag spådde henne et långt liv med et tjugotals ungar. Ska vi dele som broder och syster?
Hun nikket, smilte.
Vinden økte i styrke utenfor. Synnøve visste hun at hun hadde kommet seg hit i siste liten. Hadde hun nølt bare enda litt til, ville snørokket ha vært så tykt at hun ikke ville ha sett lyset fra bua. Hun skyldte Feke livet. Sannelig levde hun ikke et underlig, vrengt liv! Kirken og storfolket ville ødelegge henne, enda hun ikke hadde gjort noe av det hun ble beskyldt for. Mens Feke, som hun hadde sett ned på i likhet med folk flest, delte kaffen sin med henne, masserte henne og delt maten sin med henne. Guds veier var i sannhet uransakelige.
Hun var fryktelig søvnig, men ville ikke sove. Feke klarte bare å finne én kopp, så de delte den også.
– Du, Fredrik – for det e det du hette, ikkje sant?
Øynene hans glimtet i skjæret fra peisen. – Kalla mig Fante-Feke, du. Jeg är inte känslig for hva vackra flickor kaller mig. Han blunket, og det ubarberte ansiktet fortrakk seg i et glis.
– Tru du på Gud, Feke?
Øynene ble mer mønstrende. – Frågar du Feke om han tror på Gud? Vi som kommer från egyptiske faraoner och som släktar på kejsar Karl Magne, vi har vår egen gud. Nån säger han heter Jomla, andra at han heter Ra.
Hun grøsset. – Eg ska i gapestokken, eg, Feke.
Feke sprang opp. – Men himlande faen! Vem vil sette en vacker tjej som dig i skamstokken?
Hva var det med Feke som gjorde henne så fortrolig? Det var som ordene kom av seg selv, de lot seg ikke stoppe. Var det lettelsen over at hun hadde berget livet, og kunne takke denne tateren for det?
– Det e med meg som med deg, Feke, hørte hun seg selv si. – Ein treng ikkje å ha gjort det ein bli skulda for.
Han sto oppreist, litt lutrygget, for det var lavt under taket. Nå gnistret øynene hans, og han nesten ropte ut: – Der sa du sanna ord! Vi farande folk av gypsarnas ætt gör mycket som ni buroer tycker e brottslig. Vi blir jagat og hatat, og sammen med morsmjølka lär vi å hata igjen. Så forsvant sinnet hans, like fort som det var kommet, og han smilte. – Men dig kan jag aldrigen hata, vackerflickan. Eg ser godheten lyse ut av dig.
– For nåkkå tull, mumlet hun. – Eg e som folk flest, eg.
Han satte maten hennes på bordet, lite som det var, sammen med det han selv hadde: en bit gulharsknet flesk. Men det var sikkert spiselig, tenkte hun.
De delte broderlig, og sa ikke stort. Vinden herjet rundt bu-novene som tusen jamrende djevler. Der ute viste naturen alle sine krefter, men her inne var det godt, lunt og trygt, enda hun satt delte et lite rom med en mann som bygdefolk flest foraktet eller var redd for.
Det var mørkt ute da hun våknet. Fante-Feke hadde latt henne få sengen, mens han selv satt støttet opp mot veggen med haken hvilende på skulderen.
Stormen hadde løyet, men det blåste fremdeles så mye at intet forstandig menneske ville finne på å bevege seg utendørs. Hun satte seg opp og så mot gruen, der det ennå glødet. Hun gravde litt i glørne og la på noen flere vedskier.
Smådjevlene utenfor jamret seg ennå. Eller kanskje var det ikke smådjevlene, tenkte hun og kjente en isning nedetter ryggraden: Kanskje var det hulderfolk som følte seg forvist? Hun rettet ryggen da hun hørte et fjernt skrik. Resolutt gikk hun borte til døren og dro den opp. Snøkornene føk inn og prøvde å fylle bua, men hun ble stående og lytte.
Igjen hørtes en stemme. – Hjelp! Hjelp!
Synnøve gispet. Et vesen nærmet seg. Det kunne da ikke være et menneske? Det måtte være et fjellskrømt, en hulder, og nå ville hun komme hit og forgjøre både henne og Feke! Hun ville skyve døren igjen, men gjorde det ikke. Så sto skikkelsen foran henne. Det var en kvinne med en bylt i armen. Hun stønnet og falt om på gulvet. Så blek hun var! Synnøve så straks at dette var ei fantekjerring, ikke stort eldre enn henne selv. Synnøve skjøv igjen døren og satte seg på huk. – Ka gjer du her i ‘te vêret? ropte hun.
Kvinnen så opp, prøvde å snakke, men klarte det ikke. Hva var det hun bar på?
– E det ein unge, ‘ta? spurte Synnøve.
Kvinnen løsnet en flik av tøyet, og Synnøve så rett inn i ansiktet til et spedbarn. Så voksbleke som de små trekkene var, var det tvilsomt om barnet fremdeles levde.
Stormen hadde løyet, men det blåste fremdeles så mye at intet forstandig menneske ville finne på å bevege seg utendørs. Hun satte seg opp og så mot gruen, der det ennå glødet. Hun gravde litt i glørne og la på noen flere vedskier.
Smådjevlene utenfor jamret seg ennå. Eller kanskje var det ikke smådjevlene, tenkte hun og kjente en isning nedetter ryggraden: Kanskje var det hulderfolk som følte seg forvist? Hun rettet ryggen da hun hørte et fjernt skrik. Resolutt gikk hun borte til døren og dro den opp. Snøkornene føk inn og prøvde å fylle bua, men hun ble stående og lytte.
Igjen hørtes en stemme. – Hjelp! Hjelp!
Synnøve gispet. Et vesen nærmet seg. Det kunne da ikke være et menneske? Det måtte være et fjellskrømt, en hulder, og nå ville hun komme hit og forgjøre både henne og Feke! Hun ville skyve døren igjen, men gjorde det ikke. Så sto skikkelsen foran henne. Det var en kvinne med en bylt i armen. Hun stønnet og falt om på gulvet. Så blek hun var! Synnøve så straks at dette var ei fantekjerring, ikke stort eldre enn henne selv. Synnøve skjøv igjen døren og satte seg på huk. – Ka gjer du her i ‘te vêret? ropte hun.
Kvinnen så opp, prøvde å snakke, men klarte det ikke. Hva var det hun bar på?
– E det ein unge, ‘ta? spurte Synnøve.
Kvinnen løsnet en flik av tøyet, og Synnøve så rett inn i ansiktet til et spedbarn. Så voksbleke som de små trekkene var, var det tvilsomt om barnet fremdeles levde.
