Vinden rusket Aila i håret der hun sto på dekk og betraktet det blå havet. Det blåste friskt, den store skuten duppet opp og ned i bølgene. Det var tre dager siden de hadde forlatt Senja, og nå var de omgitt av åpent hav. Hun hadde raskt vent seg til bevegelsene fra båten, knirkingen fra skroget, de blafrende seilene og de rolige bølgene som slo dovent mot skipssiden og vugget henne i søvn hver kveld.
Det var fremdeles tidlig på dagen, og fru Walsh hadde lagt seg for å hvile etter frokosten. Aila hadde bestemt seg for å gå opp på dekk for å få en liten stund for seg selv. Hun tilbrakte det meste av tiden inne på den trange lugaren sammen med fruen, eller de satt i hver sin fluktstol på dekk og pratet sammen. Måltidene spiste de alltid sammen med kapteinen i hans skipssalong. Han var en streng, men hyggelig eldre mann, som sørget for at de hadde alt de trengte. Maten var god. Kjøtt og fisk sto på menyen, sammen med poteter, frukt og vin.
Aila kjente forventningen stige etter hvert som de nærmet seg Wales. Hun var fryktelig spent og nervøs for hva som ventet henne i dette fremmede landet. Hva ville tjenerne der synes om henne? Fru Walsh hadde beroliget henne med at hun ville bli tatt godt imot, men Aila kjente likevel en agg av tvil.
Reisen hadde gått over all forventning så langt. Været hadde vært fint, bortsett fra litt vind, men det var til å holde ut. Aila trivdes om bord, samtidig kjente hun en uro hver gang hun tenkte på at Teodor var syk, men hun håpet og ba om at han snart ble frisk. Gard ville hun ikke tenke på. Det var for sårt og vondt å dvele ved at hun ikke var bra nok for foreldrene hans. Med tiden ville hun kanskje klare å tenke tilbake på den korte tiden de hadde hatt sammen med varme og takknemlighet, men ikke ennå. Hun kom aldri til å glemme ham.
Aila ble revet ut av tankespinnet da hun hørte noen som lo. Hun kastet et blikk i den retningen lyden kom fra, og fikk se et par av sjømennene stå og prate sammen. Det var ingen tvil om at det var henne de pratet om. Aila rødmet og ville trekke blikket til seg, da den ene begynte å gå mot henne. Karene hadde behandlet henne pent, men hun hadde lagt merke til at flere av dem kastet lange blikk etter henne. Hun skottet forsiktig på den unge sjømannen som kom slentrende mot henne med et smil om munnen. Det brune, halvlange håret var samlet i en hestehale i nakken med et smalt fløyelsbånd. Skjorten var åpen i halsen og hang utenpå de slitte buksene. Han gikk uten sko, som mange av de andre sjømennene. Aila kjente et svakt ubehag. Selv om de virket hyggelige, hadde hun merket seg den barske tonen mellom karene, og den utilslørte beundringen de la for dagen både for fruen og henne. Hva skulle hun si til ham? Hun ville nødig blande seg med besetningen om bord, for da kunne hun lett få et dårlig rykte. Fru Walsh og kapteinen hadde advart henne, og hun aktet å følge det rådet.
Aila bet seg i leppen og skulle til å snu seg da hun fikk øye på Jacobi, som kom gående opp trappen fra lugarene. Han så henne, og kom mot henne med en bestemt mine i ansiktet. Aila ble lettet da sjømannen snudde og gikk tilbake til kameraten.
– Pass deg for han der, sa Jacobi og kastet et blikk på mannen. Øynene mørknet ørlite før han snudde seg mot henne igjen.
– Er han farlig? sa Aila og måtte smile. – Han ville sikkert bare prate.
Jacobi så alvorlig på henne.
– Jeg har hørt hvordan de snakker om deg, Aila. De har fått streng beskjed om å la deg være i fred, men dette er garvede, barske karer som gjør som de vil når det gjelder kvinnfolk. Noen av dem er heller ikke så begeistret for at det er kvinner med på reisen.
– Hvorfor ikke?
– De mener at kvinnfolk om bord bringer ulykke.
– For noe tull. Tror du også det? sa Aila.
– Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det, men mange av dem er uskolerte. De fleste kan ikke engang lese og skrive. Hold deg unna dem, ba Jacobi innstendig. – Husk hva som hendte da du var sammen med Matti.
Aila kjente et stikk i brystet ved tanken på Matti. Han hadde vært snill mot henne, og hadde aldri gjort henne ille.
– Ingen tør å gjøre meg noe så lenge jeg er sammen med fruen, sa Aila. – Og som du vet, holder vi oss for det meste på lugaren.
Jacobi så tankefullt på henne.
– Ikke vær for sikker på at de vil la deg være i fred, jeg kjenner dem godt nå.

Til toppen