Jostein skulle til å åpne gangdøren og gå inn, da han plutselig fikk se døren til kårstuen bli åpnet. Svigermoren hans kom ut. Hun lukket døren omhyggelig og snudde seg med ryggen til ham. Hun kunne ikke ha sett ham. Ikke var det lett å se noe i det dunkle utelyset heller.

Nå så han at det sto noe ved siden av henne. Var det en koffert? Var det bagasjen hennes? Herregud, var hun i ferd med å dra sin vei? Det var kaldt ute, det ble sikkert kuldegrader til natten. Hvor skulle hun? Hadde hun noe sted å dra?

Hun bøyde seg og løftet opp kofferten. Den måtte være tung, hun ble krum i ryggen. Øyeblikket etter satte hun den fra seg igjen og åpnet døren. Hadde hun ombestemt seg? Nei, nå forsto han, hun hadde glemt å slukke lyset etter seg. Snart var hun ute, løftet opp kofferten og gikk sakte og møysommelig ned trappen.

Skulle han rope på Anita og fortelle henne hva som var i ferd med å skje? Han ristet langsomt på hodet. Anita ville rase imot ham at hun ikke ville se sin mor for sine øyne! Raseriet hennes gjorde henne blind for andres lidelse. Hvis noen skulle gripe inn, måtte det være ham selv.

Han tok en beslutning og hastet etter den krumbøyde skikkelsen med den tunge kofferten. En koffert som antakelig inneholdt alt hun eide her i verden!

"Svigermor?"

Hun hørte ham ikke.

Han satte opp farten og ropte igjen.

Denne gangen stanset hun og så seg tilbake. Holdningen hennes røpet forbauselse.

"Svigermor, vent!" Han nådde ned til henne og grep tak i kofferten hennes. "Du kan ikke dra noe sted så sent på kvelden."

Hun svarte ikke, sto bare stille og så forbauset på ham.

"Hvor hadde du tenkt deg? Du får vente til i morgen tidlig, du kan ikke forstyrre folk på denne tiden av døgnet."

Hun sa ikke noe nå heller, virket fortumlet.

"Kom, så går vi inn i kårstuen igjen, så kan vi snakke om det i morgen. Du må jo vite hvor du skal dra."

Merkelig nok adlød hun og fulgte med ham tilbake. Han tente lysene i kårstuen og satte kofferten hennes inn i den lille sovealkoven. "Skal jeg hente litt mat til deg?"

Hun svarte ikke.

Endelig sa hun noe: "Vet du det ikke, Jostein?" Det kom uendelig langsomt. "At jeg brente opp manuskriptet hennes?"

Til toppen