– Det er Evangelina som har pyntet juletreet i år, sa Leif og blunket til barna. – Hun fant noe rusk og rask, men jammen hadde vi ikke litt sølvpapir også!

– Juletre er en hedensk skikk, skyndte Evangelina seg å påpeke, – men barna synes det er slik stas, så …

Vokslysene ble tent, og Klara slukket det elektriske lyset. En lun og god stemning bredte seg i stuen.

– Vi skal spise om en times tid, sa Klara, – men vi kan vel finne på noe morsomt før det?

– Kan jeg ta med Camilla og Hallvard opp på låven? spurte Sverker. – Stor-Ola venter på oss. Han er fjøsnisse på Storset nå.

Gjertrud slapp pusten med et misbilligende prust. Ola Storset hadde vært død i mange år nå, men noe gjenferd var han ikke!

Klara sendte Sverker et blikk som fikk ham til å tie.

– Jeg synes vi skal tenke på hvorfor vi egentlig feirer jul, kvitret Evangelina. – Det er ikke for å spise godt og gi gaver, men for å huske han som ble født i en stall, i en hestekrybbe.

– Han var heldig! utbrøt Sverker.

Evangelina kom ut av det. – Var han det?

– Ja, kom det kjapt fra syvåringen, – han var heldig som overlevde, for tenk om grisene hadde spist ham!

Evangelina ble rød. – Oline, mumlet hun, – du bør se å få litt skikk på den gutten!

Gjertrud kunne ikke annet enn å smile. Oline langet ut etter sønnen og rev ham i håret. Sverker bleknet av smerte, men ikke et stønn kom over leppene på ham.

– La det fare, Oline, sa Klara storsinnet. – Sverker lover å være snill. Ikke sant, Sverker?

Gutten nikket.

De satt og pratet og hygget seg. Etter en stund mente Evangelina at de skulle be, og satte i gang med en lang og inderlig bønn. Klara blunket bort en tåre da svigerdatteren nevnte Lars, og ba om at han måtte komme helskinnet hjem fra krigen, og Gjertrud, som hadde greid å samle fingrene, nikket deltagende. – Amen!

Så ble det bedt til bords. Klara hadde vært rundhåndet med maten: svensk grynsuppe og kokt kveite med smør. Tynt, søtt øl, og saft til barna, kom også på bordet.

Dette var noe annet enn krisemat, tenkte Gjertrud. Hun spiste langsomt og forsiktig, med venstre hånd, og nøt hver eneste bit. Hun lukket øynene da smøret gled over tungen. Det var som en liten bris fra selve paradiset, syntes hun.

Etter middag begynte de voksne å prate igjen. Sverker og Vesle-Klara spilte Ludo, mens Camilla og Hallvard lekte gjemsel.

– Mor! ropte Vesle-Klara, – Sverker jukser!

– Det gjør jeg ikke, det! sa han. – Det er bare hun som kaster dårlig!

I det samme lød det skritt i gangen. Vesle-Klara sperret opp øynene. – Er det julenissen?

Men det var Turid som sto der, vakker som alltid, med en frisk damp av kulde rundt seg. – God jul, alle sammen! sa hun. – Her duftet det sannelig godt! Jeg er i ordentlig julestemning. Se her! Hun smilte kjærlig til datteren. –Jeg er lei for at jeg kommer sent, Camilla. Hvordan har du det, vesle gullet mitt?

– Jeg fikk nøtter, mor. Jeg knakk dem selv.

– Har knekket, heter det, lo Turid. Hun så seg rundt mens hun holdt opp en pakke med amerikanske sigaretter. – Jeg kunne ha solgt dem for to kroner stykket, men jeg skal røyke dem opp, hver bidige en!

– Enn om jeg betaler tre kroner for én? sa Leif.

– Du røyker ikke, kjære bror. Du ville bare ha solgt dem på svartebørsen for fire kroner stykket!

– Hvor er forloveden din? spurte Klara. – Skulle han ikke komme?

Turid trakk på skuldrene. – Jo, men det kom noe i veien. Han skal prøve å stikke innom litt senere.

Klara hadde ordnet med presanger til barna, og nå var det på tide å pakke dem opp. Hallvard rynket pannen da så hva han hadde fått. – Den er jo av tre!

Det var en kniv med en forseggjort holk. Det var et nydelig arbeid, og det var Aslak som hadde laget den.

– Du burde skamme deg, som ikke liker kniven, sa Klara og rynket pannen.

– Jeg blir ikke fornærmet, sa Aslak. – Han vil kanskje like den bedre når han blir eldre. Da husker han at det en gang i tiden eksisterte en tufs som het Aslak Lindas.

Til toppen