Et blålig lyn skar over himmelen, og tordenskrallet som fulgte var langt kraftigere enn det forrige. Det som hadde begynt som et forfriskende vindpust, ble med ett til voldsomme kast.

Sigrid småløp, men hun kom ikke lenger enn til foten av Lislenuten før uværet tok henne igjen. Det ble mørkt som en regntung høstkveld, vinden jóg over skauen, rev og rusket i grantoppene, ulte om høydedragene. Det første regndryppet falt, og bare sekunder etterpå var det som om himmelens sluser åpnet seg og sendte fosser av grått regn over hele landskapet.

Sigrid rakk bare å telle til tre mellom lyn og torden og trodde hun skulle forgå av skrekk. Hun snudde raskt på hodet og så svarte, illsinte tordenskyer nærme seg med grådig hastighet. Et hikst unnslapp henne, hun visste hun aldri ville nå frem til Jonsrudplassen før uværet var rett over.

Et sekund stanset hun rådvill, hev etter pusten, forsøkte å tenke fornuft midt i den voksende panikken. Hun måtte søke ly. Det fantes ikke hus i nærheten, ikke så mye som et sauefjøs engang. De store grantrærne ga ly for det voldsomme regnet, men var farligere hvis lynet slo ned.

Hun visste godt at sauene søkte seg inn under utspring i fjellet når sommerstormene nærmet seg, og flere steder stakk det frem utspring som ga tak over hele saueflokker. Men det var ingen slike her.

Da med ett slo en tanke ned i henne, men hun viftet den vekk med det samme. I neste øyeblikk var den der igjen, tvang seg innpå henne. Av to onder … Nei, hun våget ikke. Hun hadde ikke vært der siden hun var barn, og den gang var det sammen med tre andre unger. De hadde vært like redde alle fire og hadde beinflydd ned derfra igjen. Ola hadde påstått at han hadde sett rester av en hvit knokkel, men det var nå Sigrid sikker på bare var livlig fantasi.

Et nytt lyn skar over den nattsvarte himmelen, lyste opp skogen som et blåhvitt inferno, og tordenbraket som fulgte fikk bakken til å riste og skake.

Det neste lynet slo ned. I en gran bare hundre meter unna. Det flerret stammen i to og fikk halve kjemperusken til å komme seilende fra oven.

Sigrid var fra seg av redsel. Torgeir‑hulen …

Hun var kommet helt opp til siste avsats og kunne skimte inngangen da hun bråstoppet og sanset hva hun var i ferd med. Svetten drev av henne og blandet seg med regnvannet, skjorten satt klistret til kroppen. Håret hang som drivvåt tang, øynene var store og forskremte.

– Nei … hvisket hun hest og stirret mot inngangen. I samme sekund ble hun blendet av enda et lyn, og tordenbraket som fulgte var så øredøvende at hun ikke kunne høre sine egne gisp engang. Hun knep øynene hardt igjen, la seg på alle fire og trykket ansiktet mot jorden mens hun ba en intens bønn. Da tordenskrallet hadde rullet vekk, reiste hun seg skjelvende opp, og klatret opp det siste stykket. Hulen var like stor som hun husket den. Stor nok til at flere mennesker kunne få plass.

Hikstende krøp hun inn, så seg fryktsomt omkring som om hun ventet å se noe som ville skremme henne ut igjen med det samme.

Men det var ikke noe unormalt der inne. Fra huleåpningen sivet dunkelt lys inn mot senteret, men krokene lå i mørke. Da Sigrid hadde roet seg ned, våget hun seg litt lenger inn. Deretter krøp hun ut mot utgangen igjen, fikk tak i en kvist rett utenfor, så krøp hun inn igjen og feide med kvisten inn i de innerste krokene i tilfelle huggorm skulle ha valgt plassen til rede. Etter hvert vennet øynene seg til halvmørket. Gulvet i hulen var tørt, taket var buet og hele hulen bar tydelig preg av det den en gang for over tusen år siden var brukt til. Her hadde vikingene hakket ut bergkrystall til pilspisser og redskaper.

Men det var ikke vikingene som hadde fått folk her ved Storli til å frykte Torgeir‑hulen. Nei, det var noe som lå mye nærmere i tid. I 1680‑årene – for to hundre år siden.

Sigrid gjøs ved tanken og så seg skremt omkring enda en gang. Knut sa at det bare var overtro og tullprat at Torgeir Sønsterud gikk igjen, men Knut trodde nå ikke på noen ting – ikke på Vårherre engang – så ham kunne man egentlig ikke regne med. Jeger‑Ola derimot, visste bedre: Når en mann var blitt stukket i hjel med sytten knivstikk og gravd ned i jorda slik Torgeir var blitt – uten gravøl, uten kiste og uten en preken, ja, uten å bli lagt i vigslet jord engang, da var sannsynligheten for rastløs vandring og evig hevntørst stor, mente Ola.

Sigrid kikket skremt inn i de mørke krokene enda en gang. Akkurat da ble himmelen opplyst av enda et lyn, og noe av lyset nådde inn i hulen. Da virket den ikke på langt nær så skremmende. Hun ble modigere, krøp lenger inn og satte seg til slutt ned på hulegulvet, som var tørt og varmt etter juliheten. Tordenbrakene ga ekko i fjellveggen, men Sigrid bet tennene sammen og holdt hendene for ørene. Slike plutselige uvær midt på sommeren pleide aldri å vare lenge, tenkte hun i et krampaktig forsøk på å trøste seg selv.

Til toppen