Fredsrus (Heftet)

Serie: Sønnavind 79

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 79
ISBN/EAN: 9788202479398
Kategori: Romanserier
Omtale Fredsrus

Hilda er hardt skadet etter ulykken, og når hun i tillegg får grufulle nyheter fra Dresden, knekker hun helt sammen. Rosalind ser mer av Leifs mørke sider, og hun forsøker å skjule sjalusien hun føler ovenfor hans tidligere kjæreste. Men kan hun stole på ham?
Elise og Johan får oppleve dagen de har drømt om så lenge. Endelig er det fred!

Oppover Maridalsveien sluttet flere og flere seg til toget, og nasjonalsangen ble sunget gang på gang. Folk heiet og lo, sang og jublet, gråt litt og lo igjen. Det var som om latteren boblet i halsen, aldri hadde Elise opplevd maken til jublende glede. Det føltes som om de ble båret på vinger, alt var som en berusende lykkefølelse, herlig, men uvirkelig.

Til toppen

Andre utgaver

Fredsrus
Bokmål Ebok 2016
Fredsrus
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Bryllupet ble holdt i Teodors hjem, et lite trehus litt høyere oppe i Maridalsveien. Tidligere hadde han leid ut både kvisten og kammerset, men nå hadde familien på kvisten nylig flyttet ut og han hadde ikke rukket å leie det ut igjen. Hele huset var fylt av bord og stoler som han hadde fått låne av gode venner for å dekke til bryllupsmiddagen, og da Elise snakket med Magda dagen før, fikk hun høre at «hele Sagene» var invitert.
            Hvordan kunne han ha råd til det? Og hvor fikk han all maten fra? Magda hadde riktignok mange gode kontakter, folk som hadde hjulpet henne å skaffe varer til butikken gjennom de fem vonde årene, men likevel.
            Da brudeparet kom kjørende i en gammel, skranglete lastebil som var pyntet med flagg, vimpler, girlandere og et vell av markblomster som for lengst hadde begynt å henge med hodet, sto gjestene oppstilt langs grøftekanten og tok imot dem med hurrarop. Vielsen hadde funnet sted hos byfogden fordi Teodors Gud «ikke hadde no’ med kjærka å gjøra,» som han sa. Til Elises forbauselse hadde ikke Magda prøvd å overtale ham. Hun hadde tvert imot trøstet seg med at det kanskje var like bra. Det var ikke sikkert at hun ville tatt seg så godt ut i hvit kjole og slør, hadde hun sagt, «nå som magan og brøstene har sigi nerover og det er for få hårtuster igjen på huet tel å feste brurekrona i». Da hadde Teodor svart med et flir: «Vær glad du ikke er så flatbrøsta som kona te den storkaren som fikk foretrede for kongen. Da han sku’ presentere henner, sa han: ‘Der brøstnåla sitter er foran, Deres majestet’.» Da hadde Magda ledd så hele den store magen ristet.
            Nå kom hun stigende ned fra den gamle holken av en lastebil iført en lilla silkekjole som sikkert hadde passet fint til henne den gangen hun veide tjue kilo mindre, sorte strømper, hvite tøysko med rem over – «fordi hammertåa ikke ville neri penskoa» – en brudebukett som besto av prestekrager og forglemmegei og en stor, lilla rododendron i håret.
            Elise kjente et regndrypp og kikket opp mot himmelen. Mørke skyer kom drivende fra sør. Magda hadde regnet med at mange av gjestene kunne sitte ute, men det ville neppe bli mulig nå. Elise fikk tak i Elvira og Bitteliten, og sammen begynte de å fjerne servietter, blomster og tallerkener og satte dem inn på det allerede overfylte kjøkkenet før de hastet ut igjen for å bære inn bord og stoler. Sigurd hadde forstått hva de drev med og fått Vidar til å hjelpe seg. Nå var Skjæra også kommet.
            «Har’u hørt siste nytt, Elise?» spurte Vidar etter å ha kikket seg rundt for å forsikre seg om at ingen andre hørte ham. «Robert er kommet hjem fra Sverige. Han hadde ikke gifta seg der borte likevel.»
            «Nei, det trodde jeg ikke heller,» sa Elise bestemt. «Jeg var sikker på at det måtte være en mann med samme navn.»
            «Problemet er bare at Synnøve trudde det. Hu har ringforlova seg med Fritjof i Hammergata!»
            Elise så forskrekket på ham. «Hun som var så glad i Robert? Hvordan tok Robert det?»
            «Han er helt gåen, orka ikke væra med hit i dag engang, enda Magda inviterte hele ryddegjengen.»
            Magda sto i døråpningen og klappet i hendene. «Nå er’e mat, folkens! Gryta står på kjøkkenet, nå er’e førstemann te mølla!»
            Gjestene trengte seg frem, noen ramlende ned fra kvisten, andre prøvde å snike i køen.
            Elise sto nesten bakerst og frydet seg over å se så mange kjente ansikter. Her var de fleste av Magdas faste kunder, mange av fabrikkjentene fra Hjula og Graah, Torill og moren hennes, enda Magda hadde sagt at hun ikke tålte den «mannevonde sladrekjerringa», her var Nordlendingen, fru Olsen og gamle herr Snilsrud fra Sagveien, som hadde flyttet inn i våres. 
    Hele Elises egen familie var invitert, og Peder, Pauline, Sebastian og Guro var kommet helt fra Ringstad. 
    Hilda og Ole Peder hadde naturlig nok takket nei, men Magda hadde ikke godtatt unnskyldningen så lett. «Hu må begynne å treffe folk og glømme uløkka for ei stund,» hadde hun sagt, «ellers blir a som tanta mi i Hakadal, hu feira jul, bursda’ og alle familiens brøllop på ei krakk ved gravstøtta te sønn’ sin, med laddevin på saftflaska og to femøres i ei papirpåse. Den ene kaka tok a sjæl, men hvem som åt den andre, veit jeg jaggu ikke. Enten må det ha vært han i kista, Vårherre eller den kråka som alltid kom spankulerende. Hvem veit?» 
            Det ble et meget lystig selskap etter hvert. Teodor holdt en kort tale for «brura» ved å løfte glasset, kikke opp mot taket og si: «Tusen takk, svigermora mi. Hadde ikke du lagt deg i sengehalmen me’n Gustav-Lorang en gang i tida, hadde ikke jeg sitti her nå.»
            «Hvem er’e han preiker tel?» spurte Magda forundret. «Jeg trudde det var jeg som var brura.» 
            I det samme begynte broren til Kølamann å spille «Brudevalsen», og Magda spratt opp fra stolen sin enda hun ikke var halvferdig med maten. 
    «Kom, Teodor!» ropte hun høyt. «Nå ska’ vi vise folka atte det er sprett i gamle folk også.»
            Det ble straks ryddet plass til dem, og de som ennå hadde mat liggende på tallerkenen, skyndte seg å gafle den i seg eller gjemme den et sted de håpet at ingen ville ta den.
            Magda hadde ikke glemt sin ungdoms kunster, men Teodor, som var så flink til å synge og plystre, eide ikke rytmesans. Han snublet i det side skjørtet til Magda, tråkket henne på tærne og svingte så fort rundt at han ble svimmel, mistet balansen og havnet på fanget til fru Olsen.
            Alle brølte av latter, alle unntatt fru Olsen som påsto at hun hadde brukket lårbenet.
            Da bryllupsfesten var over, ruslet gjestene syngende og trallende hver sin vei, og alle som skulle i samme retning gikk arm i arm.
            «For et herlig bryllup!» utbrøt Elise begeistret og tok Johan leende i armen. «Det eneste sørgelige var at tallerkenen min forsvant før jeg rakk å spise opp maten, og jeg som hadde en halv potet og tre gulrotbiter igjen.»
            «Magda tar sikkert vare på restene, Elise. Hun kaster aldri mat.»

Til toppen

Bøker i serien