Aila kjente kvalmen i halsen da hun løp etter Matti opp den bratte stigningen. Da han endelig stanset bak en bergnabb der ingen kunne se dem, bøyde hun seg frem, støttet hendene mot knærne og hev etter pusten. Da hun rettet seg opp, kunne hun se at han hadde snudd seg og sto og så ned mot brakkene. Himmelen var blekblå i det skimrende lyset, og fra dansebrakka hørte de den fjerne lyden av musikk og stemmer. – Tenk om du drepte ham, sa Aila. Hun hørte selv at stemmen skalv av redsel. – Herregud, hva har du gjort? Hun sank ned på knærne og begynte å gråte av utmattelse. Matti snudde seg mot henne, dro henne varsomt opp, la armene om henne og strøk henne trøstende over ryggen. – Han er ikke død, jeg slo ikke så hardt, sa han rolig. – Ikke vær redd, han våkner snart. Aila dro seg litt unna og så på ham. – Jeg håper du har rett, for hvis han er død, er vi ille ute. Matti så granskende på henne. – Fikk han gjort deg noe? Rakk han å ... Han tidde. – Nei, det gjorde han ikke, du kom i rett tid. Hvis du ikke hadde kommet ... Hun hutret, som av en plutselig kulde. Det var som om hun fremdeles kjente de harde hendene som grafset over kroppen hennes, lukten fra ham, og den bunnløse redselen som hadde fylt henne. – Men hva gjør du her, Matti? Jeg trodde vi aldri kom til å se hverandre igjen. De mørke, vakre øynene hans holdt henne fast. Aila så ømheten i dem da han løftet hånden og strøk henne mykt over kinnet. – La oss sette oss først, sa han lavt. De satte seg inntil bergnabben, som fremdeles var varm etter solen, men nå la hun merke til at flere mørke skyer samlet seg i horisonten og varslet regn. Aila dro knærne opp og la armene om dem. De ble sittende en stund uten å si noe, og hun kjente at noe av frykten forsvant, men en ulmende smerte lå fremdeles i henne. – Når kom du tilbake? sa Aila og brøt tausheten. – Jeg kom nå i kveld, sa Matti. – Jeg hadde planer om å søke arbeid her, men jeg tror det er best jeg venter noen dager til vi ser hvordan det går med den finnedjevelen. Stemmen fikk en hard klang. Han snudde seg mot henne. – Jeg har tenkt på deg hver dag siden den kvelden i Kåfjord. Jeg klarte ikke å glemme deg, og visste at jeg måtte se deg igjen. Jeg var på vei tilbake til Kåfjord da jeg traff noen menn som skulle hit. De fortalte meg om ulykken og om stengingen av gruva, og sa at dere antagelig skulle hit. Har du tenkt på meg, Aila? – Ja, jeg har tenkt på deg, sa Aila. Brått husket hun hva faren hadde sagt: Matti skulle ha rømt fra fengselet like før han hadde sonet ferdig en dom for grovt tyveri. – Hvor har du vært etter at du dro fra Kåfjord? Matti trakk på skuldrene. – Jeg har flakket litt rundt. Hvordan det? Aila nølte, så bestemte hun seg for å fortelle ham hva faren hadde sagt. – Er det sant at du mistet arbeidet i Kåfjord fordi direktøren fikk vite at du hadde rømt fra fengselet?

Til toppen