Fremmed havn (Heftet)

Serie: Bare Maja 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202573980
Kategori: Romanserier
Omtale Fremmed havn

En skjebnesvanger løgn
En forbudt forelskelse
Et sårt savn

Har alt vært forgjeves – bare utspekulerte blindspor fra skjebnens hånd? Maja vet plutselig ikke hvem hun er, og hun er ikke den eneste. Mathea virrer rundt i en fremmed havn, og Kitty trekkes mot noe som bare kan føre galt av sted. Men kjærligheten arbeider i det stille, og det finnes mennesker som bare er gjort av det gode.

Aron bøyde seg frem. Han hadde sittet og vridd seg urolig under hele beretningen til Nils. "Men vil Mathea flytte hit til Bjørnstad?"
Nils løftet blikket. "Nei, hu vil itte det," sa han sakte.
Maja kjente hjertet synke som en sten i brystet. Var det hun som hadde ødelagt alt med de ubetenksomme ordene sine?

Til toppen

Andre utgaver

Fremmed havn
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

Maja gjengjeldte automatisk smilene fra naboene som strømmet ut i gatene til de første, nølende trekkspilltonene.

En enslig mor oppe fra Flisberget stanset og hilste varmt. «Maja Lillås – det var jammen lenge sida! Åssen går’e? Ja, det er vel ikke Lillås lenger, forresten. Jeg hører at du har fått deg både mann og unger? Jeg prater jo med ’a Kjerstina av og tel. Hu har gjort det skarpt sjøl.» Hun ga Maja en spøkefull dult i siden. «Tenk å kapre den stramme polltimann’!»

Maja beveget leppene, men hun ante ikke hva hun svarte. I hodet hamret bestemorens skjebnesvangre ord om og om igjen: Det er ikke Olai som er din far! Det er ikke Olai. Ikke Olai.

«Vil du ha en klunk, Maja?» Einar holdt frem en flaske med noe blankt på. «Den er hjemmelagd, men god.»

«Nei takk,» støtte hun frem.

«Men ser du ikke hvor blek hun er?» Det var Hedvig, og hun lød bekymret. «Er du syk? Maja?»

«Nei ... nei da.» Hun prøvde å riste av seg følelsen av uvirkelighet. «Jeg har bare ikke lyst på.» Hun så seg desperat rundt etter Aron. Uten ham kom hun til å drukne!

Hedvigs ansikt liksom fløt i luften foran henne. «Er det Aron du ser etter?»

Maja blunket, og søsteren ble tydelig igjen. «Ja – Aron!» gispet hun.

«Jeg så ham nettopp nede ved vannposten. Er du sikker på at alt er bra med deg?»

I stedet for å svare, banet hun seg febrilsk vei gjennom den tette menneskeklyngen. Etter at hun mistet Viljar, hadde Aron berget livet hennes i den flomstore elven. Bare han kunne redde henne nå. Vannposten – det var dit hun måtte!

Til sin lettelse oppdaget hun at gaten ikke var fullt så tettpakket av folk lenger nede. Hun mer vaklet enn gikk – forbi Ingvalds hus, og Lovisas, som Joar og Kjerstina hadde arvet.

Hun måtte beherske seg for ikke å begynne å løpe da hun skimtet den kjære skikkelsen midt i en klynge av helgekledde mannfolk.

Hun så hvordan det brune blikket hans lyste av iver mens han snakket og gestikulerte. Kunne han bare se i hennes retning! For nå økte det tause ropet i henne til et brøl: Det er ikke Olai som er din far, Maja!

Et gryende sinne rørte seg i henne. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, bestemor?» hvisket hun. «Først hjalp du meg med å få Bjørnstad, men nå river du livet mitt i stykker for å lette din egen samvittighet! Er du likevel ond, slik Hedvig og Gottfred en gang trodde? Har du mer skyld i mors vonde skjebne enn du vil innrømme?» Hun bet seg hardt i leppen, og blodsmaken kom med det samme. «Gud, jeg vet ikke lenger hva som er sannhet, og hva som er løgn!»

Hun rykket bakover da en tung hånd la seg på skulderen hennes. «Som jeg skvatt, Aron!» hikstet hun.

«Du var så langt borte.» Han skakket på hodet. «Jeg tror faktisk at du sto og snakket med deg selv.»

Med hender som skalv, trakk hun ham med seg litt bort fra de andre. «Det er noe jeg er nødt til å si deg, Aron!»

«Har min elskovssyke hustru tenkt å lokke meg inn i en stille bakgård?» sa han med et ertende blunk.

«Du må ikke tøyse nå. Dette er alvor!»

Øyebrynene hans trakk seg sammen.

«Det var noe bestemor sa,» fortsatte hun åndeløst. «Noe som gjør at jeg ... at vi ...» Hun tidde, for plutselig kunne hun ikke fortelle det likevel. «Hun vil ikke til Ålesund, men skal begraves ved siden av mor, her i hovedstaden,» sa hun isteden.

Aron så undrende på henne. «Det regnet jeg nesten med, siden hun ikke alt har reist hjem.»

Maja slapp armen hans. «Jeg tror jeg bør gå inn til henne igjen.»

«Da slår jeg følge med deg.»

«Nei, du kan bli, Aron!»

Igjen så han forundret på henne.

Hun kremtet, for hun visste at stemmen hennes hadde skingret. «Jeg beklager, men jeg er ikke helt meg selv i kveld.»

Han strøk henne ømt over kinnet. «Det forstår jeg godt, Maja min. Det er alltid vondt å ta avskjed med en du har kjær. Det er bare tiden som kan hjelpe.»

Hun så inn i det gylne øyedypet hans og prøvde å smile. Denne sorgen kunne ikke tiden lege, men sa hun det, måtte hun røpe den mørke hemmeligheten. Hun orket ikke å fortsette bestemorens narrespill der hun slapp, det visste hun. Men hvordan kunne hun knuse Arons drøm om et liv på Bjørnstad, om malteriet, landhandelen og barna deres, som de hadde trodd skulle vokse opp på Bjørnstad?

Tanken på fremtiden fikk henne til å grøsse. Én dag måtte hun lette sitt hjerte, men hva skulle de gjøre da? Flytte til Svingen, der de kunne se bort på alt som var tapt – alt som ville minne dem om skammen som for evig ville klebe ved dem? Hva med Enerhaugen? Hun slo det bort med det samme. En mann som Aron ville gå til grunne i byen, det var hun sikker på. Kom hun til å miste ham også – i tillegg til faren?

Og skylden for alt må du bære, Maja, hvisket en stemme i henne. For din mor og din bestemor.

Da hun skyndte seg oppover gaten igjen, hadde hun en følelse av at gufset fra fortiden glefset henne i hælene.

Til toppen

Bøker i serien