Fremtidsdrømmer (Heftet)

Serie: Emma og Johannes 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Emma og Johannes
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202441845
Kategori: Romanserier
Omtale Fremtidsdrømmer

Et inderlig familiedrama.
Drømmer og lengsler – ubrytelige bånd …

Emma Dal er sytten år og forelsket i barndomsvennen Olav. Moren synes ikke han er den rette, og vil at Emma skal flytte til tanten i Kristiansund for å gå i lære hos henne. Selv trives Emma aller best når hun kan være med faren ut i båten, eller hun kan stikke seg bort med skisseboken. Da en fremmed kunstmaler flytter til øya, får drømmen hennes om en dag å bli malerinne ny næring.

– Jeg forstår ikke hva han er ute etter. Karen smelte igjen ovnsdøren. – Så du ikke hvordan han så på Emma?
– Nei, det så jeg ikke, svarte Peder oppgitt. – Hvorfor tar du alltid alt i verste mening?
– Det gjør jeg vel ikke, men denne karen er det noe ved som ikke tåler dagens lys. Du skal sanne mine ord. Kunstner! snøftet hun. – Det kan vel alle kalle seg.

Averøya 1911

Til toppen

Andre utgaver

Fremtidsdrømmer
Bokmål Ebok 2016
Fremtidsdrømmer
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Inger Harriet Hegstad:

Utdrag

– Emma! Karen skygget med hånden over øynene for å dempe det skarpe lyset. Det gnistret i fjorden, og solen varmet som om det skulle være midt på sommeren. – Emma! Hun skjøv på plass en hårlokk under skautet mens hun kjente irritasjonen stige. Hun hadde bedt datteren om å hjelpe til med å strekke sengetøyet som hang og blafret på klessnoren, men det hadde tydeligvis gått henne hus forbi. Nå var Emma søkk vekk igjen. 
Hun sto en stund og lyttet, men det eneste hun hørte var vinden, som økte for hver time. Bølgene slo mot klippene, og hun hørte bruset fra de enorme kreftene. Hvitt skum svevde i luften og ble båret innover land av de kraftige vindkastene. 
Hun fuktet leppene med tungespissen og kjente saltsmaken. Tankene gikk til klesvasken, som hun hadde strevd med i flere timer, krumbøyd over stampen nede ved bekken. Nå ville saltet sette seg fast og gjøre det stivt og ubehagelig. Hun så skyene samle seg mot vest, og selv om gården lå godt beskyttet innerst i fjordarmen, ville det ikke være lenge før uværet var over dem.
Fjøsdøren gikk opp, og ut kom den yngste sønnen, Johannes. Han sto en stund og betraktet døren. Skjøv den frem og tilbake, før han stemte skulderen mot og lukket den forsvarlig. Så stakk han hendene i bukselommene og kom slentrende mot henne.
– Døren er skjev. Jeg får den nesten ikke igjen.
– Nei ... Karen sukket tungt. – Jeg må bruke alle mine krefter for å få lukket den. Den må repareres før vinteren setter inn.
– Ellers får vi lage en ny. Døren er gissen og morken. Jeg skal spørre far om vi kan ta av materialene som ligger på låven. 
– Gjør det. Det blir vel ikke noe nytt fjøs, så det skal være nok å ta av. Stemmen var besk som harskt smør. Hun merket det selv, og så raskt på ham. – Far nevnte det selv her om dagen, så da blir det vel ei råd. 
– Jeg skal snakke med ham. Han stilte seg ved siden av henne og så utover fjorden. – Det blir visst uvær til kvelds.
– Det ser slik ut. Hun strøk hånden over pannen, som om hun ønsket å stryke vekk tankene. – Vet du hvor Emma er?
– Nei. Sist jeg så henne var hun i mastua og vasket melkebøttene. Han skjøv luen bak i nakken og klødde seg i pannen. – Hun er vel sammen med far, sa han likegyldig og trakk på skuldrene.
Karen så på ham og ble stram rundt munnen.
– Er ikke far i fjøset?
– Nei, det er han ikke. Han er vel ute på jordet og ordner med potetåkeren. Vi bør få settepotetene i jorden. Jeg så over dem i går, og de har allerede fått for lang groe. Det blir vanskelig å sette dem uten å ødelegge de sprø spirene.
– Ute på jordet, du. Hun fnøs foraktelig. – Da må han grave med hendene, for redskapene står ved fjøsveggen. Hun grep kurven. – Hjelper du meg å strekke sengetøyet? Emma har tydeligvis annet å gjøre enn å hjelpe sin mor.
– Det kan jeg godt. Han ga henne et skrått blikk. – Emma nevnte noe om å hjelpe far med å agne line.
– Så det sa hun. Karen gikk mot klessnoren med hastige skritt og fjernet klesklypene med hissige bevegelser. – Her. Hun rakte Johannes enden på et laken. – Det hjelper ikke hva jeg sier til henne. Det preller av som vann på gåsa. Hun er snart en voksen kvinne, og gudene vet hvordan det skal gå den dagen hun selv skal styre et hus. 
– Det er vel noen år til det, mor. Johannes smilte. – Du har ikke tenkt å gifte henne bort ennå? 
– Nei, bevare meg vel ... Karen måtte le. Sinnet var gått over. 
Johannes var rolig og behersket. Det skulle mye til før han mistet besinnelsen. En skulle ikke tro at Emma og Johannes var tvillinger, ulike som de var. Johannes var høy med brede skuldre og smale hofter. Håret var blondt som hennes, og krøllet seg i fuktig vær. Han hadde et fint formet ansikt, markert nese og hake, blå øyne og rette øyenbryn. Nå sto han og så på henne med et smil om munnen. 
– Emma er snart sytten år og bryr seg katten om matlaging og vask og stell. Hun er en drømmer, slik som sin ... Hun knep munnen sammen, dro til seg lakenet og brettet det sammen før hun la det i kurven.
– Som hvem da?
– Glem det, Johannes. Ta i her nå, og stram skikkelig. Slik, ja. Karen kjente rødmen i kinnene da hun merket at sønnen så granskende på henne. – Hvordan står det til med Svartsi? fortsatte hun avledende. – Blir det snart kalving?
– Ja, kanskje allerede i kveld ... eller i natt. Han fjernet de siste klypene og la håndklærne i kurven. – Hvis det ikke blir før sengetid, ligger jeg i fjøset i natt. Jeg er redd for at det blir en kraftig kalv, så stor som hun er.
– Det går nok bra, skal du se. Det er hennes tredje kalv, og det har alltid gått godt. Hun sukket og kastet et langt blikk ned mot naustet. Bare taket var synlig derfra. Noen måker satt øverst på mønet og flere svevde rundt mens de skrek sine hese, kalde skrik. – De holder nok på å agne, ja, sa hun lavt. Hun sto en stund og kjempet mot sinne og oppgitthet. Men hva hjalp det å bli irritert? Det tok på kreftene og gagnet ingen. – Vet du hva vi gjør? Vi setter over kaffe, og så går vi ned til dem. Far er sikkert kaffetørst nå.
– Det gjør vi. Johannes smilte opp, grep kurven med de nyvaskede klærne og bar den inn. – Jeg går en tur på låven og ser over materialene mens kaffen koker. 
– Ja, gjør det. Jeg sier fra når den er ferdig.
Karen bar kurven inn i kammerset ved siden av kjøkkenet, mens hun takket sin skaper for at Johannes ikke var av samme støpning som faren. Bare så synd at han ikke var den eldste sønnen. Det var et godt hode på gutten, og han kom til å bli en god bonde. Jacob, derimot ... Det hogg til i hjertet, og hun skammet seg over tankene, men de var der som så mange ganger før. Jacob hadde ingen interesse for gården, men det var han som var odelsgutt, og det forpliktet. Det lå en trygghet i det å kunne dyrke jorden, ha dyr på båsen og være selvberget. Drømmer ga hverken mat på bordet eller klær på kroppen. Jorden var guds gave som de måtte forvalte med omtenksomhet. De burde takke hver dag for grøden den ga, og være fornøyde. En sår følelse grep henne. Fornøyd, ja. Hun var da det, og hun elsket Peder, selv om han irriterte henne mer enn godt var noen ganger. Men ingen var så snill som han, og ingen hadde så gode, varme hender.

Til toppen

Bøker i serien