«Signe måltidet.» Han entret kjøkkenet uten å ha banket på, og skremte alle så de hoppet på plassene sine.

Agnis var sikker på at hun drømte. Et kort øyeblikk trodde hun at hun hadde falt i søvn. Eller så hadde hun rett og slett mistet forstanden. For Lorents’ stemme hadde ingenting her i huset å gjøre. Men da blikket klarnet, var det nettopp han som sto der, like innenfor døren.

«Lorents Meier! Hva i all verden bringer Dem hit?» Det var Peder som fant målet først, og som reiste seg og gikk ham i møte. Marta og Torlak stirret bare måpende på ham.

«Det høver seg kanskje ikke, men …» Han slo ut med armene og så hjelpeløst på husbondparet. «Så dere har fremmedfolk? Det var jeg ikke klar over, for jeg har vært til fjells de siste dagene. Jeg håper ikke det er ubeleilig at jeg kom innom akkurat i dag?» Lorents overså Peder fullstendig. Med lange steg strenet han bort til Per Holmer, bukket kort og presenterte seg.

Agnis fikk ikke puste. Hun hikstet etter luft. Greide ikke å rive blikket fra ham, samtidig som hun ikke så ham klart.

«Hva gjør han her?» hørte hun mor Karen gispe. «Hvordan slapp han inn? Hvorfor i all verden er han her?»

Agnis svettet på ryggen og under armene. Hun kjente seg glovarm i ansiktet. Lorents var fullstendig klar over at de hadde en gjest i huset. Han var kommet kun for å ta frieren hennes i øyesyn. Agnis var ikke dummere enn at hun forsto såpass. Ikke hadde han vært borte heller, for hun hadde sett ham senest i går, strykende forbi Bakkeli, på utkikk etter henne.

Hun lengtet etter ham hele tiden. Lengtet seg nesten syk.

Men hun lengtet ikke så mye at hun ville ha ham i her i kjøkkenet. Ikke i dag.

Hun hørte ham legge ut om slekten sin. Om faren og den posisjonen han hadde som handelsmann. Hun lurte på hva slags spill han bedrev. Hva han ville oppnå ved å komme hit.

«Lorents Meier!» Torlak brøt omsider inn. Trolig lurte han på det samme som resten av dem. Unntatt Per Holmer, for han virket oppriktig opptatt av det Lorents fortalte. «Det er virkelig ikke meningen å være ugjestmild, men vi var i grunnen midt i noe her …»

Lorents var kommet stille. Det var ingen som hadde hørt noe før han sto midt iblant dem. Agnis håpet han ikke var så freidig at han hadde lyttet ved dørene, men noe sa henne at han ikke ville unnslå seg for å gjøre det. Og ingen visste vel bedre enn henne hvor få hemmeligheter dørene her holdt på.

Til toppen