Skyene hang lavt over fjelltoppene i vest mens solen liksom klamret seg fast i bakkant og kastet de siste, fargesprakende strålene sine opp imellom glipene. Først gule, så oransje og røde, før de til slutt ble nesten lilla da tussmørket tvang dem i kne og senket seg over gården.
Lovise tok seg til magen.
Hvorfor kom han ikke?
Olaug hadde sagt at han pleide å komme hjem til middag, men nå var både middag og kveldsvord over for lengst. Ungene var i seng og hadde sovnet. Han måtte ha blitt forhindret. Eller kanskje Olaug hadde glemt å si ifra?
Hele henne brant etter å gå til Hella og oppsøke ham selv. Nå var det i hvert fall ingen fare for at herr Olafsen skulle finne på å overfalle henne hvis hun gikk noe sted alene lenger. Han hadde jo levert inn en anmeldelse! Han ville aldri i livet gjøre noe som kunne forhindre henne fra å møte opp til avhøret.
Men så var det ungene. De kunne ikke være alene, og nå var lyset i våningshuset slukket. Hun kunne levende forestille seg Elsas fjes hvis hun begynte å dundre på døren der nå for å vekke dem – bare fordi hun hadde fått det for seg at hun måtte snakke med Amund. Antagelig kom hun til å få hele leksjonen om hvordan man skulle prøve å tenke med hodet før man handlet etter hjertet om igjen.
Og det var ikke særlig fristende.
Nei, hun fikk heller ha tålmodighet og vente oppe litt til, og hvis han ikke kom, fikk hun dra ned dit så fort Magda dukket opp i morgen tidlig.
Det gjorde Lovise litt roligere å ha tatt en avgjørelse, og enda en stund ble hun sittende alene ved kjøkkenbordet i mørket.
Det begynte å verke i ryggen, og hun fikk tresmak i baken. Tiden skulle liksom gå sakte når man ventet, hadde hun hørt, men nå gikk den altfor fort. Jo senere det ble, jo mer svant håpet om at han kom til å dukke opp.

Til toppen