Akkurat da hørte hun forsiktige skritt utenfor. Et sjenert menneske, dette. Som om hun skammet seg for ærendet sitt. Gjertrud gikk bort til kjøkkenvinduet og kikket ut. Hun kunne se ned på den besøkende. Hun trakk pusten og lukket øynene. Gud Herre, gi meg styrke! Så fuktet hun leppene, og gikk og åpnet døren.

– Kom inn!

Gjesten var ung, ja. Et sted mellom tyve og fem og tyve, det var ikke godt å si. Litt kortvokst, med et alminnelig, pent ansikt og litt nervøse øyne. Gjertrud tidde, ventet.

Kvinnen rakte hånden fram. – God kveld. Jeg er Astri Schulz, sa hun med et smil. – Jeg er lei for at jeg kommer så sent.

Gjertrud overså hånden. Frøkenen snakket byspråk – oslospråk, og ikke fintrøndersk, som Gjertrud hadde ventet.

– Jeg er den nye jordmoren her, la frøken Schulz til.

Som om det var nødvendig å si det! Men så lenge Gjertrud tidde, følte vel frøkenen at hun møtte fylle stillheten med noe.

– Du er vel det, hørte Gjertrud seg selv si. – Ja ja. Han skal ha ros, ordføreren. Han nøyer seg ikke med bare å såre, han strør salt i såret også.

Nei, nå måtte hun sannelig beherske seg! Hun måtte vise seg voksen, måtte skjule bitterheten. Hun kunne ikke legge skylden på frøken Schulz for at alt var blitt som det ble.

Hun presset fram noe hun håpet lignet på et smil. – Nåja. Velkommen.

– Takk.

De sto inne i kjøkkenet, som bare var belyst av en enslig lyspære. Frøken Schulz så seg rundt, og var neppe imponert over luksusen og velstanden. Hun var nok vant til annet, ja.

– Jeg har det som jeg har det, sa Gjertrud spisst. – Jeg håper at Ola ikke har framstilt det som om dette er et fint hotell?

– Jeg beklager at jeg er så sen, gjentok Astri. – Bussen fikk motorstopp, men jeg fikk hesteskyss et godt stykke.

Jaså. Ja, noe var det alltid! – Du var så sen at jeg ikke regnet med å se deg før i morgen, sa Gjertrud.

– Jeg vil ikke være til bry, sa gjesten. – Kanskje jeg skulle ta inn på hotellet i natt?

Så det hadde hun råd til? – Nei nei, sett deg nå ned.

For å få tid til å områ seg, slengte hun en vedskie inn i kjøkkenovnen. Nå måtte hun hente fram folkeskikken, og ikke la bitterheten få overtaket!

– Du vil vel gjerne ha en kaffetår og et stykke kak, sa hun fort.

– Nei, tusen takk, du skal ikke ha noe bry for min skyld. Og ikke tenk på kaker, kom det fra gjesten.

Gjertruds munn klarte å forme et smil. – Du er byjente ja! Kak er tjukkake, det – mykt brød.

Astri smilte. – Jeg burde ha visst det! Jeg har vært mange somre i Melhus.

– Men du snakker oslospråk, selv om jeg hører en ørliten trøndersk tone. Det er vel etter faren din, det?

– Nei, han er bergenser. Kjenner du ham?

– Jeg er ikke fullstendig bortkommen selv om jeg praktiserer her i Sæterdalen. Jeg har vært på kurs i Oslo for å oppdateres i det som ligger i tiden. Unge doktor Schulz er en meget myndig lærer. Han snakket om ortopedi, om hvordan jordmødre og sykepleiersker på et tidlig tidspunkt kan påvise skjelettlidelser.

– Det er vel en stund siden, det?

Gjertrud rettet seg opp fra kaffekjelen. – Du mener at jeg er eldgammel og ... utdatert?

– Nei, bevare meg vel, men det jo en god stund siden far var «unge doktor Schulz». Han er over femti år nå.

Mens kaffevannet godgjorde seg på ovnen, fant Gjertrud fram et brød, skar noen skiver, og satte fram syltetøy, brun ost og en skål med sirup. Fattigmannskost. Og brunosten var lovlig tørr. Frøken Schulz la sikkert merke til det og hoverte inni seg, tenkte hun.

Kaffevannet kokte raskt opp, og Gjertrud var nøyaktig da hun målte det dyrebare stoffet oppi. Hun ville ikke unne ungjordmoren mer enn hun unte seg selv; det fikk da være måte på.

Hun skjenket i, satte kjelen på gulvet og tok plass overfor gjesten. Astri smilte og rakte hånden ut etter en brødskive for å smøre på.

Gjertrud undertrykte et smil. Nå kunne hun få inn enda et poeng!

Så snart Astri hadde tatt den første munnfullen, satte Gjertrud opp et fromt uttrykk, lukket øynene og foldet hendene til bønn. Astri slapp brødskiven og skyndte seg å følge hennes eksempel.

– Herre, sa Gjertrud med dirrende stemme. – Nå skal hyrden forlate sine får. Måtte Du holde din hånd over dem. Du må gi dette spinkle, unge mennesket krefter til å ta på seg de krevende og ansvarsfulle oppgavene som venter. Ikke aner jeg hvorfor Du ville ta denne gledesbyrden så tidlig fra meg, Du vet jo at jeg fikk et løfte om at jeg fikk fortsette så lenge jeg orket. Ja ja, Din vilje skje. Du må ha barmhjertighet med dem som i fremtiden skal bære fram barn, for ikke er det sikkert at gamle Gjertrud kan hjelpe dem da. Amen!

Frøken Schulz så på henne med en spørrende mine.

Gjertrud løftet kaffekoppen til leppene. – Ja, sa hun, – alltid har jeg ment at man skal utrykke seg konkret overfor Herren. Det nytter ikke å forstille seg, for Han leser våre innerste tanker.

– Du var vel ikke så mye større og sterkere i kroppen enn meg, da du kom til Sæterdal? sa Astri spørrende.

Gjertrud tok en bit av brødskiven. – Det var et sterkere folk her da jeg kom hit, frøken Schulz. Og det var sterkere folk som lå i barselsengen også!

– Slik forholdt det seg nok ikke, frøken Gare. Folks helse var dårligere, ikke bedre. Redselen for å føde barn var atskillig bedre begrunnet i din ungdom enn den er nå.

Gjertrud strammet leppene. Her satt trondhjemskvinnfolket og var gjest, og så våget hun å svare henne på denne måten!

– Ja, var det ikke det jeg var redd for? Her kommer kalven og skal lære opp kua!

Til toppen