Den kalde luften stakk i lungene da Sørine trakk pusten. Hun ble stående med skuldrene trukket høyt mot ørene, men til slutt tvang hun seg til å puste dypt ut og senke dem. Hun lukket øynene for å samle seg. Kulden ga henne gåsehud, men det var ikke bare vinterbrisen som fikk henne til å fryse. Hun hufset seg av frosten som bredte seg innvendig. Til tross for kulden både ute og inne i henne, ville Sørine helst bli stående. Hun ville ikke vende tilbake til romjulsfesten – orket ikke å spille glad og lykkelig vertinne. Men hun visste at hun ikke hadde annet valg enn å ta på seg masken og hyggeprate med gjestene. Hvordan skulle hun klare det når hun skalv av redsel og sinnsbevegelse? Det var ille nok at Christoffer hadde truet til seg en samtale på tomannshånd, og enda verre ble det da Crispin hadde overhørt alt sammen og anklaget henne for å holde ting skjult for ham. Du har kun deg selv å takke, lød den indre, spottende stemmen, for du fortalte ham aldri om brevet Angela skrev og du leverte … Sørine toet hendene. Fingertuppene var iskalde og hvite. Hun kunne ikke stå på trammen lenger, plaget med tankene sine. Hun måtte slutte seg til selskapet. Hun ville ikke – orket ikke å se det triumferende blikket til Christoffer – gruet seg for anklagen som ville lyse av Crispin, men som alltid måtte hun bøye av for det andre forventet av henne. En av vertinnens oppgaver var å skyve sine egne behov til side og være blid og sprudlende.

Til toppen