Hedvig gikk ned for å spise morgenmat. Foreldrene var allerede på plass, og etter å ha hilst på dem, satte Hedvig seg til bordet. Tankene dreide seg om det Nora hadde sagt om Jonas. Det kunne da ikke være så ille som hun fryktet? Hun så Jonas for seg, ridende barbakk på Atlas, full av liv og styrke. Synet hadde festet seg, brent seg fast, og at noe skulle ha skjedd med den unge, friske og sterke mannen, var umulig å se for seg. Nei, dette var nok bare en misforståelse.
«Hvorfor er du så stille i dag?» spurte moren og dro Hedvig ut av tankene.
«Jeg sov litt dårlig i natt, det er alt,» svarte Hedvig svevende.
En av de yngste tjenestepikene kom inn og overleverte to brev til faren. Han så på dem, ga det ene til moren og åpnet det andre selv. Raskt leste han gjennom det, før han brettet brevet sammen og stakk det i lomma.
«Hvem var det fra?» spurte moren.
«Sakfører Borten,» sa han. «Han har innkalt meg og kaptein Turner til et møte for å snakke om arven etter far.»
«Er det noe å snakke om? Selv om Konrad skulle ha skrevet et nytt testamente, må vel det ha gått opp i røyk sammen med resten av kontoret hans?»
«Det vet vi ikke,» svarte faren. «Kanskje han oppbevarte det et annet sted?»
«Jeg skal være med på det møtet,» insisterte moren.
«Det er ikke nødvendig. Vi …»
«Jeg skal være med,» avbrøt moren, illevarslende rolig. «Hvis det viser seg at det ikke finnes noe annet testamente, har jeg en overraskelse.»
«Hva mener du?»
«Jeg har Konrads opprinnelige testamente, der du arver Falkensten,» svarte hun fornøyd. «Jeg fant det inne på Konrads soveværelse før han døde, og jeg tok vare på det da det ble snakk om at han vurderte å skrive et nytt. Jeg tenkte at det kunne komme til nytte, og nå kan det se ut som om jeg hadde rett.»
«Stjal du fars testamente?» utbrøt faren vantro.
Selv Hedvig ble overrasket. At moren gikk langt for å ivareta sine interesser, visste hun fra før, men hun hadde ikke trodd at hun ville stjele fra farfaren.
«Jeg tok vare på det,» korrigerte moren.

Til toppen