Dora hadde slått seg til ro med at det ikke var spøkelser i villaen, og hun hadde sovet godt de siste nettene. Men akkurat denne natten følte hun seg urolig da hun gikk til sengs. Det kunne skyldes at det var en overskyet og mørk kveld, eller at vinden ulte langs veggene. Eller kanskje det var på grunn av skyggene som ble kastet rundt inne i rommet av vinden som herjet med trekronene i bakhagen. Når været var så voldsomt, var det en god forklaring på alle mistenkelige lyder.
Dora krøp ned under dynen og pakket den godt rundt seg. Vinden hadde brakt med seg kjøligere luft også, og det var lenge siden de hadde sluttet å fyre. Nå ønsket hun at hun hadde lagt en pinne eller to i ovnen før hun la seg. Likevel ble hun snart varm, og det tok ikke lang tid før hun døste av.
Hun var akkurat på vei inn i dyp søvn da hun ble dratt tilbake til våken tilstand av en uventet lyd. Der var den igjen, denne knirkende lyden fra gulvbordene. Var det noen som gikk i gangen? Kanskje det var Adeline eller Åshild? Hun slo det fra seg med en gang. Værelsene deres lå i andre deler av huset, og ingen av dem pleide å være i gangen utenfor hennes rom på natten.
Dora hutret da et gufs av kald vind strøk over ansiktet. Dette minnet henne om den forrige natten, da hun hadde hatt en sterk følelse av at det var noen i nærheten, noen som ikke skulle være der. Hun skottet rundt seg, men det var ingen i rommet. Hun satte seg opp, gikk ut av sengen og trakk sjalet rundt skuldrene. Så gikk hun bort til døren, åpnet den forsiktig og kikket ut.
Dora visste ikke helt hva hun hadde forventet, og selv om hun hadde skremt seg selv med spøkelser for ikke lenge siden, hadde hun absolutt ikke trodd at hun skulle møte et.
Men det var akkurat hva hun så da hun kikket ut i gangen. Et spøkelse som svevet forbi døren hennes.

Til toppen