Maja stilte seg foran vinduet. Det var dunkelt ute og nesten håpløst å se tunet på grunn av regnvannet som dekket ruten. Likevel syntes hun at hun så noe som beveget seg der ute. Det så ut som et menneske.
Hun presset ansiktet mot ruten for å se bedre etter, og da så hun konturene av en mann. Hva i all verden gjorde han der ute i uværet? Hun forsto ingenting da hun så at han bøyde seg og løftet øksa over en trekubbe på hoggestabben.
Maja skyndte seg ut i hallen og åpnet døren på gløtt, men det var håpløst å se noe derfra så hun måtte gå ut på trappen. Heldigvis var det tak over så hun ble ikke våt. Der sto en mann og kløyvde ved! Hva i all verden. Hun ropte til ham så høyt hun kunne, men han lot seg ikke merke med noe og fortsatte å hogge.
Thomas kom ut. «Hva er det du holder på med? Hvorfor roper du?» spurte han.
«Det står en mann der borte og hogger ved. Ser du ham ikke?»
Thomas så mot stabben og ristet på hodet. «Det er ingen der. Alle er innomhus og har tent lys. Det er mørkt og utrivelig ute. Kom inn nå.»
«Nei, jeg kan ikke, for jeg ser ham tydelig. Han hogger ved, men det er rart at jeg ikke hører ham. Han er ikke så langt unna oss.»
«Jeg kan ikke se noen. Du må ha et syn eller noe, for det er ingen der, har jeg sagt. Du blir iskald. Inn med deg.» Da han rykket henne i armen, ble hun med ham inn, men hun syntes likevel hun så mannen der ute i sitt indre.
De satte seg i stuen. Maja kjente at hun var frossen, så Thomas fyrte i peisen.
«Jeg vet at hva jeg så, Thomas. Du må ha fått dårlig syn,» sa hun da han hadde tent flere lys og dratt for gardinene. Det ble koselig, men hun enset det knapt. Mannen der ute var i tankene hennes hele tiden.
«Jeg har haukeblikk, og jeg vet at det ikke var noen der. Så nå må du holde opp. Du er synsk. Du må ha sett en mann som har bodd her før. Et skrømt. Hva vet jeg? Men jeg vet at det ikke var noen levende mann der.»
«Kanskje det var noe fra tidligere, men er det mulig å se det så tydelig? Men det var ikke en lyd å høre. Kun regnet som pisket mot bakken.»
«Der ser du. Det var et skrømt,» sa Thomas fast.
Maja var usikker, for hun hadde sett mannen tydelig. Han var en ung mann med svart hår. Han var kraftig bygget og hadde da vitterlig hatt på seg svart bukse og blå genser.
Maja hadde hatt mange syn og sett døde mennesker, men dette …? Det føltes som det var utenfor hennes forstand, for var det virkelig mulig å vise seg så tydelig om det var et skrømt? Nei, det kunne ikke gå an, men Thomas hadde ikke sett ham, og det burde han ha gjort om det virkelig var en lys levende mann.
Engstelsen krøp inn i kroppen hennes. Hun følte at mannen ikke hadde gode hensikter. Følelsen datt inn i henne som et lynnedslag. Selv da Eilert kom inn kjente hun seg engstelig og spurte om mannfolkene kunne gå gjennom alle rom og se om vinduene var lukket. Hun ga dem ingen grunn, så de trodde kanskje det var på grunn av uværet.
Selv løp hun ut i gangen og satte slåen for utgangsdøren. Den mannen skulle ikke inn i deres hus. Men på den annen side … Det kunne være at han allerede var her, for døren hadde ikke vært låst før nå.
Maja snudde seg brått, følte at noen sto bak henne, men det var ingen der. Hun pustet ut og senket skuldrene mens hun gikk sakte inn i stuen.

Til toppen