Det var varmt og godt i sengen til gamle Dorte, og Marine sovnet nesten med det samme. Hvor det var blitt av den mørkhårete kjempen, ante hun ikke. Hun våknet av lavmælte stemmer, og da hun gløttet på øynene, så hun Dorte og mannen stå borte ved døren. Mannen holdt en tent lykt i hånden, hadde på seg en mørkeblå reisekappe og høye støvler og en skreppe over
den ene skulderen.
    – Jeg tør ikke, Dorte! kom det lavt. – Lensmannen kan ha begynt å undre seg, og han vet hvor hun skulle. Det er opplagt at hun har rømt fra et eller annet. Oddgeir ville ikke sendt henne hit ellers.
    – Du kan nå vel vente til det lysner, protesterte gamle Dorte. – Lensmannen er aldri ute så tidlig.
Mannen ristet på hodet. – Jeg burde ha kommet meg nordover for lengst. Selv om lensmannen lot seg lure og tror at jeg befinner meg et eller annet sted nede ved Buane, kan han likevel finne på å sende noen av folkene sine nordover.
    Dorte sa ikke noe, men åpnet døren for ham og fulgte ham ut.
    Marine reiste seg opp i sengen. Mannen trodde at lensmannen ville ha fattet mistanke og at han ville dra opp hit så snart det lysnet! Både han og Dorte hadde gjettet seg til at Marine var på flukt!
Tankene løp løpsk. Det var gått nesten fire netter og tre dager siden hun rømte fra lensmannsfjøset hjemme.
    At en dødsdømt kom seg unna, var en så alvorlig vanære for en lensmann at Watne sikkert ville sette alt inn på å finne henne. Han ville sende melding med beskrivelse av hvordan hun så ut til alle lensmenn i Sør-Norge. Det var bare et tidsspørsmål når lensmannen i Mandal fikk den. I går hadde lensmannen sittet og sett granskende på henne. Når han fikk beskrivelsen: sytten år gammel,
liten og sped, med stort, rødlig hår, litt skrå øyne og høye kinnben, ville han ikke være i tvil!
Marine fikk panikk. Mannen der ute var tydeligvis på flukt fra lensmannen selv, men noen farlig illgjerningsmann kunne han ikke være siden Dorte hjalp ham.
    Uten å tenke helt klart begynte Marine å kle på seg i full fart. Klærne hennes hadde tørket og hang klar på snoren foran grua. Så snart hun var ferdig, hastet hun bort til døren, åpnet den og skyndte seg ut. Til alt hell fikk hun se mannen og Dorte stå og snakke sammen fremdeles mens mannen holdt på å sele en hest. Da de hørte at det gikk i døren, snudde de seg forskrekket
begge to.
    – Vent! ropte Marine. – Jeg skal nordover, jeg og! 
    Det ble stille. Hun hadde overrumplet dem.
    – Dra hvor du vil, men ikke med meg! kom det bistert fra den mørkhårete.
    – Da sladrer jeg til lensmannen når han kommer, sa Marine fort. – Han var på leting etter en misdeder i går.
    Det ble stille igjen. Dette kom visst uventet på dem begge.
    Mannen bannet innett. Han hadde trodd at hun fryktet lensmannen, hun og, men han kunne ikke vite det med sikkerhet.
    – Så ta jent'n med, sa Dorte plutselig. – Det er lettere å unngå mistanke når en er to i lag.
    Mannen sa ikke noe. Marine innbilte seg at han tenkte så det knaket. Hvis han lot være å ta henne med, ville hun sladre til lensmannen. Tok han henne med, ville flukten bli langt vanskeligere.
    I det samme hørte de en lyd, og alle tre snudde seg skremt mot stien.

Til toppen