Ruth holdes fortsatt fanget i den forlatte bygården, der hun utsettes for brutale overgrep. Selma tror fortsatt at søsteren befinner seg i Kristiania. Men da enda en kvinne blir funnet maltraktert på Knarrestien, blir hun fra seg av bekymring. 
    Selma angrer på at hun har holdt forholdet til Joakim skjult for Sverre. Sverre er sterk og farlig sjalu, og reagerer med desperasjon og sinne da han ser Selma og Joakim sammen på tivoliet. 

Selma tok sats. – Joakim er kjæresten min, forklarte hun. Til tross for at det nok ikke kom som en overraskelse på Sverre, så hun sjokket i ansiktet hans. 
– Nei! Han ristet på hodet. – Nei! 
I en lynrask bevegelse løftet han hånden. Lysene fra girlanderne rundt tivoliet speilet seg i det blanke knivbladet, det skinte som rødt blod mot dem. 

UTDRAG FRA BOKEN:

Soveromsdøren ble lukket og låst fra utsiden. Ruth hørte Alfreds skritt forsvinne, tilbake til stuen der han ville vente på at hun skulle tjene penger for ham. De siste dagene hadde han sørget for at hun fikk nok arbeid, det hadde ikke manglet på kunder. 
    Stivt stirret hun på mannen som stod foran henne. Han var yngre enn de andre mennene hun hadde fått besøk av, og det var ikke den eneste forskjellen. For dette var ikke første gang hun hadde sett mannen. Akkurat hvor hun hadde ham fra, ante hun ikke. Kanskje fra kafeen, eller Magdalena? Håret var så lyst at det nesten var hvitt, og det markerte hakepartiet gjorde at han skilte seg ut. Hun hadde sett ham før, det var hun sikker på. Enten bodde han i byen, eller han hørte til i marinen. Klærne avslørte ingenting. Som de andre fra overklassen, var han pent kledd, og som de andre var han ute etter å misbruke henne. 
    Hun hatet dem, disse mennene som behandlet henne som et leketøy. Vanligvis ga hun dem en kamp før de fikk viljen sin med henne. Hun greide ikke å la være å kjempe imot når de tok tak i henne, det var rent instinkt. Men denne dagen var det som om kroppen var død. Hun hadde våknet og følt seg utilpass, armer og ben var så tunge at hun knapt orket å flytte på dem, og hun var kvalm. Heller ikke det var uvanlig, hun ble alltid uvel når kundene kom, men som oftest gjorde frykten henne sterk. Men ikke denne dagen. 
    – Så? Han gliste skjevt og tok et skritt mot henne. – Jeg hører at du er vill? 
Hun kunne ikke unnslippe ham. Normalt ville hun likevel forsøkt, ikke gitt seg før hun var helt nødt, men nå brydde hun seg ikke. Det var uansett ikke håp, hun ville bare bli ferdig med det slik at hun kunne legge seg igjen. 
    – La meg være, mumlet hun. Det kilte ubehagelig bak i halsen, som om hun skulle brekke seg hvert øyeblikk, og hun måtte svelge. 
    – Å, nei, jeg skal ikke la deg være, gliste han. – Jeg har gledet meg til dette, har hørt rykter om Alfreds lille ilder. Han tok et skritt nærmere. 
    Ruth tok seg sammen og rygget så langt hun kunne komme. Hun hatet klengenavnet Alfred hadde gitt henne, ilderen, det var latterlig. Men når kundene tok det i sin munn, var det mest av alt kvalmende. Hun svelget igjen, halsen kjentes tykk. 
    – Ikke rør meg, fortsatte hun, og kunden smilte bredere. 
    – Der, ja, det høres bedre ut. Han tok enda et skritt, og Ruth kunne ikke stå imot impulsen som fikk henne til å lete etter fluktmuligheter. Hun så seg om, men bevegelsen fikk det til å gå rundt i hodet hennes. Var hun i ferd med å bli syk? Hun blunket og forsøkte å se klart, men heller så hun dobbelt. 
    – Er du klar for meg? sa han innsmigrende.