Edvard lukket øynene idet han trådte over dørterskelen. Så åpnet han dem igjen etter å ha hentet frem alt han eide av selvkontroll. Han var fast bestemt på ikke å vise hvor nervøs han var, for han fornemmet at onkelen ikke ville like det. At Oscar Sandvig var av den typen som hatet svakhet, var han ganske sikker på. Skulle han oppnå det han ønsket, gjaldt det å spille på onkelens strenger!
Kontoret han kom inn i var stort og dunkelt. Det var høyt under taket, med vakre takmalerier, la han merke til. Mørke gardiner var trukket for og stengte ute mye av dagslyset, mens tykke murvegger holdt sommeren på avstand og sørget for at rommet var behagelig svalt. Lukten av sedertre og sigar slo imot ham. Sammen med den støvete lukten av bøker og papirer minnet det om sakfører Skiolds kontor, men også om farens bibliotek. Røykskyene svevde rundt i rommet, før de løste seg opp i ingenting.
Edvard holdt krampaktig fast på hatten for å skjule at han skalv på hendene. Modig rettet han blikket mot skikkelsen som satt bak skrivebordet i den motsatte enden av rommet.
«Kom nærmere,» brummet skikkelsen.
Edvard lystret. Med faste skritt gikk han mot skrivebordet, hele tiden med blikket festet på den fryktinngytende mannen som satt der og glodde olmt på ham. Han kjente seg skjelven og ufattelig utilpass, men igjen hentet han frem alt han hadde av pågangsmot.
Da han kom frem til skrivebordet, bukket han og strakte frem hånden til hilsen.
«God dag,» sa han, og håpte stemmen ikke røpte hvor nervøs han var.
Rederen, Oscar Sandvig – hans kjødelige onkel – gjorde ikke engang mine til å ta imot hånden. Han reiste seg heller ikke, men ble sittende i stolen bak det store skrivebordet i speilblankt, mørkt tre mens han betraktet ham.
«Jaha …?» sa han og knep øynene sammen så ansiktet fikk et skeptisk, men også lurende uttrykk. «Det må jeg si!» sa han med et hånlig, lite smil om munnen. «Edvard Lycke …» Onkelen smattet på navnet. «Så du er altså Noras sønn, fengselsfuglen?»

Til toppen